Regissør Bent Hamers fascinasjon for gamle menn fortsetter. ”O’Horten” forteller om en eldre herre som plutselig oppdager at det ikke er bruk for ham lenger. Du som publikummer dras også inn i denne tomheten.
”O’Horten” er slett ikke for den utålmodige. Ting tar lang tid. Men blir du med på ferden, vil du oppdage flere interessante figurer med svingende visdom og varierende livserfaring.
Pertentlig og punktlig
Odd Horten (Bård Owe) er snart klar for sin siste tur som lokfører for NSB på Bergensbanen. Men avskjedsfesten kvelden i forveien blir litt for lang, og Horten forsover seg for første gang i karrieren.
Det blir for mye å takle for den pertentlige og punktlige lokføreren, og i de følgende dagene virrer han rundt i Oslo på leting etter en mål og mening med sitt nye liv som pensjonist.
Voksne ringrever
Bård Owe spiller fantastisk! Odd Horten er en mann av få ord, men vi får raskt inntrykk av hvem han er og hvordan han har levd sitt liv. Owe får frem personligheten i figuren gjennom små fakter og tilbøyeligheter. De små nyansene er nøkkelen til å forstå ham.
Figurene han møter på veien spilles av godt voksne ringrever, blant andre Espen Skjønberg, Per Jansen og Henny Moan. Og så må jeg si at det nesten er en lettelse å se Bjørn Floberg som snill mann igjen, etter flere slemme roller!
Stillstand
”O’Horten” er en langsom film. Den har det ikke travelt med å drive historien fremover, nettopp fordi det er hele poenget. Odd Horten opplever en stillstand i livet sitt.
Jeg vedder på at mange kommer til å føle denne stillstanden på kroppen, ramle av lasset og konkludere med at filmen er kjedelig. Jeg skal innrømme at også min konsentrasjon fikk seg en utfordring.
Høy gjennomsnittsalder
Men Bent Hamer har det med å få frem det store i de små ting, og ”O’Horten” er en film mange kommer til å bli sjarmert av, bare den gis litt tid. Den er flott fotografert av John Christian Rosenlund, og Kaada har som vanlig bidratt med et imponerende soundtrack.
Kanskje finner noen ensomme kinogjengere en sjelefrende i hovedpersonen? Og skal vi tro at gjennomsnittsalderen i filmens nedslagsfelt er uvanlig høyt?
