Forventningene er store til Nils Gaups samiske filmretur, 20 år etter ”Veiviseren”. ”Kautokeino-opprøret” har mange kvaliteter, men den mangler noe viktig: dramatisk slagkraft.
Ikke kontakt
Historien er sikkert sterk nok i seg selv for de som fremdeles skulle føle seg krenket av uretten som ble begått mot en gruppe samer for 150 år siden.
Men jeg får ikke god nok kontakt med de som skal videreformidle krenkelsen til meg. Kanskje kunne en lengre film gitt figurene mer tid til å feste seg. Men en time og trettiseks minutter føles faktisk langt nok.
Tragisk utgang
Året er 1852, og den svenske kjøpmannen Ruths spritsalg er i ferd med å bli en tragedie for samene i og rundt Kautokeino. De drikker på seg gjeld, som må betales med rein.
Når Elen (Anni-Kristiina Juuso) hører presten Læstadius sin tordentale i Sverige, får hun med seg sine medborgere i en vekkelse som truer Ruths handel. Hans mottrekk er å tilkalle en ny streng prest for å kue samene, nemlig Stockfleth (Bjørn Sundqvist). Konflikten eskalerer mot en tragisk utgang.
For stor respekt
Filmen både ser og høres flott ut. Philip Øgaard fanger inn viddas uendelighet. Mari Boine har laget stemningsfull musikk. Skuespillerne er gode, spesielt Anni-Kristiina Juuso og Mikkel Gaup. Det er mye som stemmer i filmen.
Så hvorfor føles det ikke som en ren hjemmeseier? Jeg mistenker at filmskaperne har hatt for stor respekt for historien, og at den stenger for den filmatiske underholdningen som kunne dratt oss inn i opplevelsen. Det blir så mørkt, så mørkt.
Og så gir jeg en smekk på fingrene for en fortellerstemme som overforklarer ting jeg nettopp har blitt fortalt. Publikum kan faktisk tenke selv!
Fremdeles dyktig
”Kautokeino-opprøret” er et dokument som forteller et mørkt kapittel i norsk og samisk historie. Og det er fint at Nils Gaup har laget film om det. Han er fremdeles en dyktig regissør, og resultatet er severdig.
Men samtidig mangler filmen altså den nærheten til figurene som skaper en link mellom dem og meg, en link som kunne fått meg til å bli rasende på deres vegne. I stedet trekker jeg litt på skuldrene og tenker ”kjipt for dem”, og får dårlig samvittighet for at jeg ikke føler mer.
