”Lønsj” gir oss interessante menneskeskjebner, skildret med et stilsikkert filmspråk og gode skuespillerprestasjoner. Eva Sørhaug debuterer som spillefilmregissør med en mørk og lavmælt historie om mennesker som må betale for sine livsløgner.
Historien blir hengende i løse luften når det hele er over, og jeg vedder på at mange blir sittende med et stort spørsmålstegn over hodet. Det kan da ikke slutte sånn? Men underveis er filmen god!
Godt anslag
Det tar bare minutter å få introdusert hovedpersonene i et anslag som er like nydelig som det er effektivt. Leni (Ane Dahl Torp) er stille og annerledes, og jeg får inntrykk av at hun har vært totalt skjermet for omverdenen – til nå.
Christer (Aksel Hennie) er rotløs og målløs, men later som om alt ordner seg, bare han får litt mer tid. Heidi (Pia Tjelta) er hoggestabben. Hun tar på seg all skyld når ting ikke går som planlagt i hjemmet hun deler med en mann som slår.
En anelse skuffet
Det er mulig jeg tenker for tradisjonelt, men jeg liker at historier resulterer i noe. Her forlater vi hovedpersonene i omtrent samme tilstand som da vi møtte dem, selv om de i mellomtiden har innsett sine livsløgner.
I løpet av filmen bygger jeg opp en forventning til utgangen, og når den ikke blir slik, reagerer jeg med å bli en anelse skuffet. Jeg får liksom ikke skikkelig belønning for de 90 minuttene jeg har brukt på ”Lønsj”. Men i tiden før er filmen full av høydepunkter, med tidvis gnistrende dialog fra Per Schreiners manus.
Interessante rollefigurer
Er det noe jeg av og til savner i norske filmer, er det skuespillernes evne til å forandre seg fra rolle til rolle. Det savner jeg ikke i ”Lønsj”.
Spesielt Ane Dahl Torp og Aksel Hennie har skapt interessante rollefigurer som nesten ikke er til å kjenne igjen. Pia Tjelta ligner fremdeles seg selv, men hun spiller bedre og modigere enn tidligere.
Spennende regissør
”Lønsj” kan sammenlignes med Paul Thomas Andersons ”Magnolia”. Formen og stemningen ligner. Du får til og med en forløsende sekvens, ikke med regnende frosker, men med flyvende måker.
Filmen er nydelig fotografert av John Andreas Andersen, mens Bugge Wesseltoft har komponert stemningsbyggende musikk som aldri blir for påtrengende. Og Eva Sørhaug viser seg som en spennende regissør som jeg gjerne ser mer fra.
