Jamie Bell vil for alltid være Billy Elliott. Men det er fint å se at han også kan takle andre roller med glans. ”Tilfellet Hallam Foe” er nok en solid tittelrolle for 21-åringen, og viser oss en ung, sint mann som sliter med savnet etter moren.
Det er en underlig og bisarr reise vi blir tatt med på, men det er en reise som gir oss tro, håp og kjærlighet.
Leter etter forsonelse
Hallam Foe har trukket seg tilbake etter at moren druknet i innsjøen ved hjemmet. Nå sitter han i trehytta og spionerer på nabolaget med kikkert.
Han føler seg presset ut av huset av farens nye kone, som han mistenker for å ha drept mora. Derfor rømmer Hallam til Edinburgh, der han leter etter jobb, kjærlighet og forsonelse.
Bell holder igjen
Jamie Bell er veldig flink som sint, ung mann. Han holder igjen nok til at vi aner at det er mer bak det sinte ytre enn vi får se. Hallam er fremdeles i sorg, men omgivelsene lar ham ikke få utløp for den.
Det er litt rørende å se hvordan han søker etter forsonelsen, helt uten livserfaring og kunnskap. Hallam er et godt menneske, bare med litt uvante metoder.
Pinlig og pirrende
Regissør David Mackenzie tar oss med høyt over Edinburghs gater. Hallam finner nemlig en dame (Sophie Myles) som ligner moren. Hun blir gjenstand for Hallams kikking fra både hustak og klokketårn, i scener som er like pinlige som de er pirrende.
Senere tar historien en ny vending, som kanskje ikke er fryktelig troverdig, men som gir Hallam en ny dimensjon.
Skrudd og annerledes
”Tilfellet Hallam Foe” er en film som strever med å virke litt skrudd og annerledes. Jeg synes den greier det, selv om troverdigheten står på vippen.
Jeg kjøper historien fordi Jamie Bell spiller godt i hovedrollen, og fordi jeg går sjarmert ut av kinosalen.
Legg også merke til det gode soundtracket, som gjør ”Hallam Foe” til en film verdt å høre på, også!
