En ubeleilig tenåringsgraviditet er utgangspunktet for «Juno», en søt og sjarmerende film, som behandler temaet med tilbakelent alvor. Her er det ingen rabiate foreldre som skaper et stort drama ut av det. Og vi møter en vordende mor som tar den voksende magen med fatning.
Filmen, og figurene i den, virker veldig nedpå og rotfestet. Men den er ikke like sprek som fjorårets «Knocked Up», som beveget seg i samme terreng. Og hovedpersonens dialog er åpenbart skrevet av noen som er mye eldre enn 16, men vet det ikke selv.
Mistenkelig innsiktsfullt
16 år gamle Juno (Ellen Page) blir gravid med bestekompisen Paulie (Michael Cera). Abort blir fort utelukket. Løsningen er å adoptere bort barnet til ekteparet Vanessa og Mark (Jennifer Garner og Jason Bateman), som virker rike og lykkelige.
Men ettersom magen vokser, blir Junos utfordringer større. Og kanskje er ikke adoptivforeldrene så lykkelige likevel? Juno må ta valg som er langt bortenfor hennes egen modenhet, som hun mistenkelig innsiktsfullt sier selv.
Humoren fungerer
Filmen behandler graviditeten litt naivt. Den er veldig redd for å problematisere, og resultatet er at filmen blir en lettvekter. Se for eksempel på hvordan Junos foreldre tar i mot nyheten med ekstrem fatning. Og hvordan Paulie og hans mor marginaliseres.
Men humoren fungerer, godt forankret i hverdagen, og ikke basert på slapstick. Det siste trenger ikke «Juno». Så til tross for litt forenklet tilnærming til problemstillingen, er filmen fin og fornøyelig.
Sjarmerende bekjentskap
Hovedpersonen selv er et friskt og sjarmerende bekjentskap, men virker litt for treffsikker i sine kommentarer til at vi helt tror på at det virkelig er hun som snakker, og ikke manusforfatter Diablo Cody. Men Ellen Page gjør en fin rolle, omgitt av gode skuespillere i birollene.
Jennifer Garner er en fulltreffer i rollen som perfekt wannabe-mor, mens Jason Bateman er flink som kuet rebell i fasadehjem. Michael Cera, kjent fra «Superbad», har filmens beste setning som sier så mye om Paulie.
Ikke Oscar-god
«Juno» er nominert til 4 Oscars, og det synes jeg er i overkant godt betalt for filmen. All ære til regissør Jason Reitman og co, men etter all hypen ble jeg litt skuffet. «Juno» er for all del ingen dårlig film, den er god. Men den er ikke Oscar-god.
Likevel har den en misjon i livet. Den kan få tenåringer til å passe litt mer på når de har seg, og den viser at en uventet graviditet ikke behøver å være verdens undergang, tross alt!
