Jeg liker kostymefilmer. ”Søstrene Boleyn” er en fantastisk rekke imponerende kjoler, hatter, kroner, vester, jakker, bukser og skjørt. Den er også filmet i svimlende vakre omgivelser, med ekstremt vellagde kulisser, og dyktige skuespillere som kameraet elsker
Jeg skulle bare ønske at historien matchet filmens utseende, men det gjør den definitivt ikke. Dermed virker ”Søstrene Boleyn” som et svært påkostet såpedrama som med mindre budsjett ville blitt gjemt bort på formiddags-tv. Det er lov å være skuffet over resultatet!
Farlige intriger ved kongens hoff
Historien foregår i England på begynnelsen av 1500-tallet, der diplomaten Thomas Boleyn griper sjansen når det ryktes at kong Henry den 8. trenger en elskerinne. Det kan føre familien opp rangstigen og sikre dem økonomisk.
Han setter sin vakre datter Anne (Natalie Portman) på saken, men når hun feiler blir det søsteren Mary (Scarlett Johansson) som mestrer oppgaven og får Boleyn-familien inn ved kongens hoff. Anne føler seg sviktet og dette blir begynnelsen av en rekke farlige intriger som kan koste dem livet.
Dialog fra kiosklitteraturen
Alt så langt er vel og bra. Filmen har et godt anslag og regissør Justin Chadwick fører oss dyktig inn i intrigen. Det er både morsomt, spennende og interessant. Men så hardner plottet til, og det er da jeg melder meg ut. For den ene billige intrigen avløser den andre, og snart mister figurene sin troverdighet.
Skuespillerne gjør så godt de kan, men blir hemmet av dialog fra kiosklitteraturen som ikke står i stil til filmens betagende utseende. Det skurrer og gjør at jeg ikke lenger tror på det jeg ser.
Portman og Johansson et «dream team»
Jeg vil ikke legge noe skyld på verken Portman eller Johansson, et «dream team» for mange på kino, og de viser igjen sine styrker som skuespillere. De er også omgitt av dyktige fjes som du kanskje ikke husker navnene på, men som du helt sikkert har sett i bedre filmer.
Problemet må ligge hos manusforfatter Peter Morgan, som har bearbeidet Philippa Gregorys roman. Av og til virker det som om han forsøker å kanalisere ”Glamour” og ikke ”Elizabeth”, og det er ikke rett tilnærming til dette stoffet.
Derfor blir ”Søstrene Boleyn” en delt opplevelse: svært vakre bilder, men en historie som snubler i sine egne ord.
