Den spente og uløselige konflikten på Vestbredden illustreres med en historie som er like absurd som den er nedslående. ”Sitrontreet” skildrer forhold vi bare leser overskrifter om, med et menneskelig aspekt som viser de dagligdagse utfordringene i regionen.
Det har blitt en interessant film som vekker engasjement, men den vandrer også inn i områder som ikke fenger like mye.
Terrorister i sitrontrær
Den palestinske enken Salma (Hiam Abbass) får Israels forsvarsminister Navon som ny nabo, og får beskjed fra sikkerhetstjenesten om at sitrontrærne hennes må sages ned av sikkerhetshensyn. Terrorister kan jo gjemme seg mellom trærne!
Salma godtar ikke dette, og kontakter advokaten Ziad (Ali Suliman). Sammen tar de saken til rettssystemet for å oppnå rettferdighet, men denne prosessen blir vanskelig, både på personlig og politisk plan.
En delikat problemstilling
Israelerne fremstår som bulldozerne her, mens palestinerne er ofrene. Likevel er bildet av begge parter ganske nyansert. Vi forstår hvorfor israelerne vil kutte ned sitrontrærne og vi skjønner hvorfor Salma vil kjempe for å beholde dem.
Men er det noe feil med historiens utgangspunkt? Hvorfor skulle Israels forsvarsminister ønske å bosette seg i et palestinsk boligstrøk på Vestbredden? Det resulterer i en delikat problemstilling, men den føles nok litt konstruert.
Sterk moralkodeks
Ved siden av det politiske aspektet har filmen også en stille kjærlighetshistorie. Av og til kan blikk være sterke nok, og Abbass og Suliman har noen fine scener sammen. Det slår aldri ut i full blomst, men du vil skjønne hvorfor.
Begge lever i et miljø med en sterk moralkodeks, og lite skal til før de mister støtte fra sine egne. Jeg må innrømme at jeg ikke forstår en kultur hvor en enke som har levd alene i 10 år ikke har lov til å forelske seg på nytt.
Litt lettvint skrevet
Filmen skjemmes av noen dårlige løsninger, for eksempel figurenes møter med pressen, som virker svært lite realistiske. Og Salmas egne barn er merkelig lite involverte. Når sønnen i USA ser mora på tv, sier han bare ”hey, that’s my mom”, og ferdig med det.
Noen av figurene i ”Sitrontreet” er altså litt for lettvint skrevet. Men historiens hovedfokus er et interessant blikk på menneskeskjebner i en
