Det er ingen skam å grine på kino. De som liker det, må gjerne se ”Netter i Rodanthe”, for den vil gjerne ha deg til å tørke tårene. Andre kan slippe.
Richard Gere og Diane Lane spiller hovedrollene i en romantisk historie som drar både hjerte og smerte fryktelig langt, og har en vending som er for god til å være sann. ”Netter i Rodanthe” har noen gode skuespillerprestasjoner og nydelige bilder. Men ordet ”cheesy” er obligatorisk når filmen skal beskrives. Og det er ikke alltid et godt tegn!
En diger klisjé
Adrienne (Diane Lane) er separert og drar fra mann og unger til Rodanthe på ei øy utenfor kysten av South Carolina for å passe venninnens vertshus, som har en eneste gjest.
Doktor Paul Flanners (Richard Gere) er der for å konfrontere en familie som er rammet på grunn av ham, men samtidig oppdager Adrienne og Paul hverandre, og det blir begynnelsen på en helg som vil forandre dem for alltid.
Den siste setningen hørtes kanskje ut som en diger klisjé, men det er filmen, også.
Nesten lattermildt
Filmen er basert på en roman av Nicholas Sparks. Han har spesialisert seg på tåredryppende historier som ”Message in a bottle” og ”The Notebook”, og ”Netter i Rodanthe” har ikke bare sterke innslag av romantikk, den har noe mye bedre: legeromantikk! Dette er som kjent mye mer romantisk enn andre romanser.
Noen synes slikt er klamt, mens jeg er villig til å tåle det, så lenge det gjøres godt. Romantikken her flammer imidlertid opp midt under en dramatisk storm, og det hele blir nesten litt lattermildt. Det som bringer historien et hakk videre er dessuten avhengig av en utrolig situasjon som bare skjer i klisseromaner.
God Gere, bedre Lane
Jeg vet det finnes mange som ikke synes Richard Gere er verdens mest spennende skuespiller. Det er han kanskje ikke heller, men han er fremdeles en uforskammet pen mann i en alder av 59, og har nok av karisma og tilstedeværelse.
Men det er Diane Lane som imponerer meg aller mest, en skuespiller jeg har likt lenge, men som aldri har fått den store anerkjennelsen. I denne filmen veksler hun mellom strålende lykke og grenseløs sorg, og virker troverdig hele veien, til tross for at historien ikke er det.
”Netter i Rodanthe” passer best for de som koser seg med romantisk kliss. Men dette blir for klissete for meg.
