“Quantum of solace” er strålende som actionfilm, med tøffe menn, farlige kvinner, raske biler, spreke båter, halsbrekkende stunts og store eksplosjoner. Men samtidig er den litt lite ”Bondsk”.
Jeg savner den elegante sjarmen som kjennetegner serien, og som også var tilstede i større grad i ”Casino Royale”. Daniel Craig har ikke like mye glimt i øyet denne gangen, og det har han kanskje ingen grunn til, heller. Men jeg skulle ønske han kunne overlatt den blodseriøse delen av agentuniverset til Jason Bourne.
Bond på hevntokt
Handlingen starter kort tid etter slutten på forrige film. James Bond (Daniel Craig) legger ut på en verdensomspennende reise for å finne ut mer om organisasjonen som forårsaket hans kjære Vespers død, og som til og med har infiltrert MI6.
Han møter vakre Camille (Olga Kurylenko), som er ute i et lignende ærend. Samtidig er det vanskelig å vite hvem Bond kan stole på, og selv M (Judi Dench) får betenkeligheter om sin agents lojalitet.
Forrykende tempo
Det kastes ikke bort tid i ”Quantum of solace”. Vi havner i en biljakt fra første sekund, og det viser seg å legge føringer for resten av filmen. Historien fortelles i et forrykende tempo, og kun unntaksvis bremses farten for å gi figurene et velkomment pusterom.
Manusforfatterne Neil Purvis, Robert Wade og Paul Haggis har konstruert en komplisert historie som fortelles imponerende effektivt. Men siden Marc Forster skulle regissere det hele, trodde jeg nok at vi skulle komme mer under huden på Bond. Det gjør vi ikke her.
Action med driv og troverdighet
Når det gjelder action er det lite som banker Bond! Jeg har allerede nevnt den innledende biljakten. Senere i filmen får vi en oppfinnsom kamp i ei kirke, en spretten båtjakt, luftige flyscener og en bombastisk finale som er Bond-serien verdig.
Mye av dette er iscenesatt av Dan Bradley, mannen som også var ansvarlig for actionscener i de to siste Jason Bourne-filmene, Spider-Man 2 og 3 og Indy 4. Han er en av de beste til å skape filmatisk action med driv og troverdighet.
Mer Bondsk neste gang!
”Quantum of solace” kaster fra seg enda flere av Bond-filmenes kjennetegn, blant annet den tørrvittige sjarmen, dry martinien, agentutstyret og den udødelige replikken ”Bond. James Bond”. Noen vil savne det. Jeg kjenner jeg gjør det litt.
Men samtidig får vi en helsvart homage til ”Goldfinger”, de sedvanlige eksotiske innspillingsstedene, og en kjekk agent det er best å ikke kødde med. Dette holder for meg, men jeg vil at neste film blir mer Bondsk!
