En manns ensomme kamp for rettferdighet har gitt oss mange gode filmer. ”Red” skiller seg litt ut. Den er mer lavmælt enn de fleste filmer av denne typen, og desto mer forstyrrende når kampen resulterer i vold.
Brian Cox spiller en god hovedrolle i en film som er regissert av Trygve Allister Diesen. Filmen er ikke like god hele tiden, men det er godt mulig at det ikke er Diesens feil. ”Red” er nemlig laget av to regissører.
Skyter hunden Red
Avery Ludlow (Brian Cox) blir ranet av tre ungdommer. En av dem skyter hunden hans, Red, for moro skyld. Ludlow greier ikke å la saken være, og oppsporer gutten.
Det viser seg at han er sønn av en av stedets samfunnstøtter, Michael McCormack (Tom Sizemore), og Ludlow får ingen hjelp eller støtte. McCormack nekter å ta ansvar for sønnens handlinger. Ludlow gir seg ikke, situasjonen eskalerer, og temperaturen når etter hvert kokepunktet.
Godt skuespill av Cox
Brian Cox spiller aldri dårlig. Han har evnen til å gjøre en dårlig film god. Her spiller han Ludlow uten store fakter. Likevel skjønner vi hvordan det koker under overflaten, og hvordan uroen inni ham sprenger på.
Cox er ingen typisk hevnefigur, og han er heller ikke ute etter hevn. Han vil bare at noen skal ta ansvar for mordet på ”Red”, hans eneste trofaste kamerat gjennom mange år. Dette får Brian Cox fortalt oss gjennom godt skuespill.
Ikke troverdig Sizemore
”Red” ble påbegynt av regissøren Lucky McKee, som forlot prosjektet underveis, og ble erstattet av Trygve Allister Diesen. Likevel er det vanskelig å se hvem som har regissert hva. Filmens tone endrer seg ikke merkbart.
Men jeg vet at McKee regisserte de fleste scenene med Sizemore, og de holder ikke så god kvalitet. Sizemore hadde nettopp vært gjennom en tøff periode da ”Red” ble filmet, og det er kanskje derfor han rett og slett spiller dårlig? McCormack fremstår ikke som en spesielt troverdig figur, dessverre.
Forandres til actionfilm
”Red” er et interessant drama, helt til filmens siste del. Da forandrer den seg plutselig til noe som ligner en actionfilm fra 80-tallet. Jeg kjøper ikke helt løsningen som tvinger seg frem, eller på måten Ludlow reagerer på det.
Jeg stiller meg også tvilende til noen av motpartens handlinger mot slutten, som virker svært irrasjonelle og motstridende. Jeg hadde ønsket at Ludlow hadde brukt sin sinnsro og klokskap til å løse problemene, ikke forvandle seg til Steven Seagal.
