”Spurvenes sang” er en superskjønn film fra Iran, som vil sjarmere, more og kanskje røre deg, også!
Regissør Majid Majidi forteller en historie om en manns store utfordringer i hverdagen for å få hjulene til å gå rundt på den iranske landsbygda. Det har blitt en fin historie fra et fremmed miljø, men med kjente problemstillinger rundt familieliv, økonomi og bekymringer.
Taxisjåfør på to hjul
Vi møter Karim (Reza Naji), som jobber på en strutsefarm i det øde landskapet utenfor Teheran. En av strutsene rømmer, Karim får skylda og blir oppsagt.
Han kjører på motorsykkelen sin til Teheran for å få tak i et høreapparat til datteren, men ender opp som taxisjåfør på to hjul, og oppdager at han kan tjene gode penger på det. Møtet med den travle storbyen, de stressede passasjerene og den stadig økende materialismen i hovedstaden, endrer gradvis Karims væremåte og syn på livet.
En figur du blir glad i
Reza Naji er et umiddelbart midtpunkt i filmen, og vekker sympati for en figur du blir glad i. Vi ser det komiske i Karims uhell på strutsefarmen, og hans forsøk på å finne og fange strutsen, byr på stor humor.
Men samtidig ser vi hans store kjærlighet for familien, og hans store vilje til å gjøre det som gjøres må for deres ve og vel. Reza Naji er omringet av et frodig persongalleri, der også barna skildres og spilles godt.
Folk er folk!
Majidi har laget en film som flyter godt, og som er lett tilgjengelig. Kulturen er kanskje fremmed, men filmspråket er universelt. Det er ikke vanskelig å forstå figurenes motivasjoner og reaksjoner, selv om deres ståsted er annerledes enn vårt. Folk er folk!
Filmen er også god rent teknisk, selv om budsjettet sannsynligvis har vært trangt. Både lyd og bilde holder god kvalitet, og spesielt de store panoramascenene fra Karims strutsejakt imponerer.
Majidi ingen Loach
Det er godt mulig at filmen er en litt for naiv og lettvint fremstilling av den iranske landsbygdas problemer og utfordringer. Majid Majidi forsøker ikke akkurat å være Irans svar på Ken Loach i ”Spurvenes sang”.
Men det er befriende å se Iran i hvilken som helst sammenheng uten at det handler om generell elendighet, og filmen stiller dessuten interessante spørsmål rundt den vestlige materialismens inntog i Iran, og hva det gjør med landets folk og kultur.
Det gjør den gjennom en enkel liten historie som kanskje ikke setter varige spor, men som vil bringe smil til munn, en ofte undervurdert effekt av en film!
