Bjørn Sundquist er norsk films store veteran, men det er lenge siden han har fått bryne seg på en skikkelig hovedrolle.
Regissør Pål Jackman (”Detektor”) lar ham endelig få breie seg ut i ”Jernanger”, og dette er kanskje filmen Sundquist har ventet på i hele sin karriere!
Rollen som den aldrende og angrende skipperen passer ham perfekt, og han har grepet sjansen begjærlig. Sundquist spiller mesterlig, og gjør ”Jernanger” til en overraskende morsom og rørende filmopplevelse!
Et brutt løfte
Eivind (Bjørn Sundquist) er skipper om bord i den rustne holken ”Jernanger”. Både han og båten har ligget brakk ved kai i Stavanger i 30 år, der båten er ølsted for eldre, tørste menn. Nå er Eivind alvorlig syk og båten forfaller.
En dag får han selskap av unge Kris (Pål Sverre Valheim Hagen), som er kastet ut av sin gravide kjæreste, og trenger et sted å sove. De to finner sammen, og legger en plan for hvordan Eivind skal kunne oppfylle et løfte han brøt for mange år siden.
Imponerende Sundquist
Det er imponerende å være vitne til hvordan Sundquist maner frem bildet av Eivind, en gammel, bitter og innful nordlending som lar omgivelsene unngjelde for sin egen ulykke med saftige kommentarer og fargerike gloser.
Men samtidig skinner det sterkt igjennom at Eivind angrer dypt og inderlig for sjansene han har forspilt i livet, og spesielt at han lot den store kjærligheten gli fra seg. Eivind vet at det er hans egen skyld, og straffer seg selv for det hver eneste dag.
Manuset er klokt og godt skrevet av Jackman, Eigil Jansen og Hans Erik Voktor, og de kunne ikke ønsket seg en bedre portrettering av skipperen enn den Sundquist presterer.
Autentisk miljøskildring
Pål Jackman debuterte som regissør med ”Detektor” i 2000, som var startskuddet på det siste tiårets bølge av ung og kul film i Norge. Hans andre film har en helt annen takt og tone. Jackman lar historien rulles opp i et bedagelig tempo. Ingen har det travelt om bord i ”Jernanger”.
Miljøskildringen virker autentisk, med fokus på brunt interiør, rustent stål og grumsete vann. Figurene er preget av et levd liv på skakke. ”Dere er små og puslete”, sier Eivind til sine stamgjester (Hans Petter Hansen og Magne Høyland). Han vet så inderlig godt at det gjelder ham selv, også, noe vi ser i øynene hans.
Klapp på Jackmans skulder
Mange gjør ”Jernanger” til en god film, men de må ha meg unnskyldt: Det er Bjørn Sundquist som står bak roret her, og jeg mener at dette er en av hans aller beste filmroller. Hans tolkning av Eivind vil ligge i bakhodet ditt lenge etter at filmen er sett. Pål Jackman får også et solid klapp på skulderen for en imponerende regijobb. Han har fått mye ut av både historien og skuespillerne.
Noen må sørge for at vi ikke må vente i ni år på hans tredje film!
