Historien om en manns reise fra Trondheim til Tamokdalen i Troms. På snøscooter. Småvittig og smårar.
Regissør Rune Denstad Langlo har laget en pussig roadmovie etter manus av Erlend Loe, om mennesker som beveger seg litt utenfor allfarvei, både bokstavelig og i overført betydning.
Filmen setter kanskje ikke varige spor etter seg. Men akkurat mens du ser den, er det et småvittig møte med smårare mennesker, som kan vise seg og ikke være spesielt ulike verken deg eller meg.
Setter kursen nordover
Jomar (Anders Baasmo Christiansen) bor i ei skitrekkbu i Trondheim, på sånn passe komfortabel avstand til resten av verden. Han sliter med nerveproblemer, og drikker sprit så ofte han kan.
En dag kommer en kompis på besøk med nyheten om at Jomar har en fire år gammel sønn hos ekskjæresten i Tamokdalen. Han bestemmer seg for å sette kursen nordover. Men nervene tåler ikke tog, buss, båt eller fly, så det må nesten bli snøscooter.
Svart og undertrykt humor
Det er ingen deprimert film, dette. Den inneholder faktisk en hel del svart og undertrykt humor, som Jomars tv-vaner, hans omgang med ild, hans lite tildekte søk etter sprit og hans kronglete omgang med menneskene han møter på turen.
Det er et tankekors at hans samtaler med ei ung jente får ham til å åpne seg i langt større grad enn han gjør til en psykiater i en tidligere scene. Han møter også en homofob skaphomse, og en livstrøtt same som snakker enda mindre enn ham selv.
Gjennom disse møtene får vi et ganske tydelig bilde av hvem Jomar er, som vanlig godt spilt av Anders Baasmo Christiansen i det som, utrolig nok, er hans første hovedrolle på film!
Geografiske spørsmålstegn
Vi har jo sett minst en roadmovie tidligere der hovedpersonen bruker et ukonvensjonelt fremkomstmiddel, nemlig ”The Straight Story” av David Lynch. Men en snøscooter virker mye norskere enn en gressklippertraktor. Og dette fører i tillegg til at vi får se mye flott norsk natur gjennom dyktige Philip Øgaards linse.
Men jeg må påpeke at det ligger noen geografiske spørsmålstegn i bildene. I de fleste scenene med solskinn er Jomar nemlig på full fart sørover, med mindre filmen utspiller seg i et parallellt univers der sola står opp i vest. Kanskje den gjør det i Erlend Loes manus.
Kommer Jomar seg frem? Du må nesten se ”Nord” for å finne det ut.
