Krigens grufulle absurditet skildres hardt og effektivt i den israelske regissøren Ari Folmans bemerkelsesverdige animasjonsfilm ”Vals med Bashir”.
Det er en dokumentarisk skildring av Folmans opplevelser under krigen i Libanon i 1982. Eller rettere sagt, jakten på minnene om dem. Han tar oss med på en reise i fortiden som er vond og smertefull, men nødvendig. Dette har blitt en fabelaktig film som gjør et stort inntrykk.
Det er en dokumentarisk skildring av Folmans opplevelser under krigen i Libanon i 1982. Eller rettere sagt, jakten på minnene om dem. Han tar oss med på en reise i fortiden som er vond og smertefull, men nødvendig. Dette har blitt en fabelaktig film som gjør et stort inntrykk.
Husker ikke krigen
Det hele begynner med at en gammel soldatvenn forteller Folman om en drøm han har natt etter natt. Den har direkte sammenheng med opplevelser han hadde i Libanon i 1982.
Folman stusser over at han selv nesten ikke husker noe fra denne tiden, og oppsøker en rekke soldatvenner for å snakke om krigen. Disse samtalene danner litt etter litt et grufullt bilde av hva som egentlig skjedde.
Middelaldrende menn minnes
De fleste samtalene er gjort i intervjuform, bortsett fra et par, som er dubbet av skuespillere. Filmen veksler mellom disse samtalene mellom middelaldrende menn, og tilbakeblikk av deres unge utgaver i krigen.
Vi får fortalt forskjellige historier som sier noe om hvordan unge menn kan reagere når de blir sendt ut i krigen, og hvordan undertrykking av et vanlig menneskelig reaksjonsmønster blir den eneste måten å overleve dette helvetet på.
Som i et mareritt
”Vals med Bashir” er altså animert, og effekten er påtagelig. Bildene er poetiske og dystre. Historien får et drømmende preg, som i et mareritt.
Animasjonen binder de ulike delene sammen, og det slår meg at filmens bilder ikke ville hatt samme slagkraft som vanlig film.
Folman har gjemt vekk et ubarmhjertig regigrep mot slutten, som du tar med deg videre lenge etter at du har sett filmen.
