Den østerrikske filmen ”Revansje” av Götz Spielmann var nominert til Oscar i år. Kanskje var det fortjent. Jeg kan jo ikke kalle det en dårlig film, for det er det ikke, men det er litt av en tålmodighetsprøve å komme seg gjennom den.
Spilletiden er bare to timer, men det virker som sju. Kanskje fordi det virker å gå 40 minutter mellom hver gang noen sier noe? Dette er en flinkisfilm for det smale publikum. Jeg følte meg dessverre lite smal da jeg så den.
Planlegger bankran
Småkriminelle Alex (Johannes Krisch) planlegger et bankran for å skaffe penger, så han og kjæresten Tamara (Irina Potapenko) kan flykte fra bordellet begge jobber på i Wiens harde undergrunnsmiljø.
Planen er å gjemme seg hos bestefaren til Alex, som bor øde og landlig utenfor hovedstaden. Men historien tar en uventet vending, som gjør at Alex må forandre planene. Det blir et drama om en mulig hevn og et spørsmål om skyld.
To tapere finner sammen
Filmens første del skildrer begivenhetene på bordellet i Wien, der Alex og Tamara har blitt kjærester i all hemmelighet. Hvorfor de er sammen er et godt spørsmål, for Alex virker på alle måter å være en taperfigur, men Tamara er prostituert, og heller ikke særlig ressurssterk. Alex er en trygg havn for henne.
Denne delen er velspilt og interessant. Men den har også noen figurer som kan virke en smule plaget av klisjéer, spesielt bordellsjefen, en sleip feiting i en stygg dress.
Et fantastisk sammentreff
Punktet der historien tar den overraskende vendingen avhenger av et helt fantastisk sammentreff, som er som å vinne i lotto, bare med negativt fortegn. Det var nesten så jeg fikk lyst til å reise meg opp og gå i protest, men så gir dette sammentreffet muligheter til store mengder dramatikk, så jeg ble sittende.
Den videre handlingen tar seg likevel fryktelig god tid, og du får se Alex kappe ved til fire vintre før det skjer noe mer. Men da skjer ikke det som du kanskje forventer skal skje. Da hadde jeg sikkert klaget på at filmen var forutsigbar. Det er den ikke.
En utfordring å se
”Revansje” var en utfordring å se, og jeg bør se den igjen. Du bør ha en god dag når du ser den, og det hadde kanskje ikke jeg. En lei forkjølelse med hoste kan være kjipt å se langsom film med. Så jeg skal gi den en sjanse til når den kommer på Blu-ray.
Til så lenge nøyer jeg meg med å si dette: Jeg ser at dette er en film som noen kommer til å elske, og noen kommer til å hate. Jeg verken elsker eller hater den. Jeg ser den har kvaliteter, men jeg greide ikke å nyte dem fullt ut ved første gangs påsyn.
