”Watchmen” er en av de store klassikerne innen tegneserier, eller ”graphic novels” som kjennerne helst vil kalle det. Etter mange år til og fra er nå filmversjonen endelig klar, og regissør Zack Snyder (”300”, ”Dawn of the dead”) skuffer ikke.
Han har laget en ambisiøs og storslagen superheltfilm, som inneholder noen ekstremt gode høydepunkter. ”Watchmen” har likevel en mangel. Den er for kort! Selv en spilletid på 2 timer og 40 minutter føles ikke lenge nok for den komplekse historien som skal fortelles.
Han har laget en ambisiøs og storslagen superheltfilm, som inneholder noen ekstremt gode høydepunkter. ”Watchmen” har likevel en mangel. Den er for kort! Selv en spilletid på 2 timer og 40 minutter føles ikke lenge nok for den komplekse historien som skal fortelles.
Eks-helt myrdes
Handlingen starter i et alternativt 1985, der superhelter er et vanlig fenomen, og Richard Nixon er president i USA på randen av atomkrig med Sovjetunionen.
Samtidig myrdes eks-helten The Comedian, et av medlemmene i nå nedlagte og forbudte Watchmen. Og flere kan stå for tur. De øvrige gjenlevende, Rorschach, Night Owl II, Silk Spectre, Ozymandias og Dr. Manhattan må finne ut hvem som vil drepe dem, og hvorfor.
Timene flyr forbi
Allerede i åpningen skjønner jeg at filmen leverer. En barsk og brutal start går over i en nydelig sekvens, som beskriver Watchmens opprinnelse og tvangspensjonering i slow motion-tilbakeblikk til toner av Bob Dylans ”The times they are a-changing”.
Deretter presenteres vi gradvis for figurene og hvilken plass de har i historien, både i fortid og nåtid, samtidig som plottet spinnes rundt oss. Og dette gjøres så lekende lett at de 2 timene og 40 minuttene bare flyr forbi!
Høyst interessante figurer
Meningene om denne filmen vil nok være delte. Det kommer an på om du har lest Watchmen eller ei. Jeg har ikke. Men jeg digger filmen uansett! Den har et godt mysterium i front, og bak finner vi noen høyst interessante figurer, og relasjonene mellom dem.
Vi har den kompromissløse Rorschach (Jackie Earle Haley), den resignerte Night Owl II (Patrick Wilson), den desillusjonerte Silk Spectre (Malin Akerman) og den stadig mer mystiske Dr. Manhattan (Billy Crydup), den eneste av dem med faktiske superkrefter.
Føles aktuelt og relevant
Alan Moore og Dave Gibbons’ grafiske historie er på 12 bind, og det er jo umulig å putte inn alt på under 3 timer. Det har da heller ikke manusforfatterne David Hayter og Alex Tse forsøkt.
De har forsøkt å finne filmbart materiale, og har nok endret mye underveis, blant annet en annerledes slutt. Men målet er det samme. Hva det er vil jeg ikke si, bare at det føles aktuelt og relevant.
Verdt å juble for
”Watchmen” har flere øyeblikk med utsøkt filmkunst. Ja, jeg kaller det kunst. Regissør Zack Snyder har allerede vist sitt talent for riktig bruk av visuelle virkemidler i ”Dawn of the dead” og ”300”, men ikke så vakkert som her.
Snyder er kanskje ingen Bergman, men har også sine virtuose sider som det er verdt å juble for. Det eneste jeg har å utsette på filmen er at den burde være lenger. Vi kan jo håpe på en extended edition på Blu-ray. I mellomtiden tror jeg jammen det er på tide å lese ”Watchmen”!
