Korrupt purk har vært tema for mang en film, og ”Pride & Glory” er enda en. Det er dessverre ikke en spesielt god en.
Irriterende elementer
Jeg har følelsen av å ha sett den samme historien før, bare bedre. Det er talentfulle folk foran kamera som Edward Norton, Colin Farrell, Jon Voight og Noah Emmerich.
Men regissør Gavin O’Connor, som også har skrevet manuset sammen med Joe Carnahan, får meg ikke overbevist angående historiens troverdighet. Det er noen irriterende elementer i plottet som strider imot min logiske sans.
En sak som lukter
Fire politimenn blir skutt i en leilighet i et av New Yorks tvilsomme nabolag. Politisjefen setter sin egen sønn på saken, Ray Tierney (Edward Norton). Ray oppdager snart at saken lukter.
Ledetråder leder ham tilbake til sine kollegaer, blant annet egne familiemedlemmer. Ray blir revet mellom sannheten, lojaliteten til NYPD og forholdet til sin egen familie.
Ikke troverdig
Jeg har altså følelsen av å ha sett noe lignende før, og jeg trenger ikke gå lenger tilbake enn til ”We own the night” eller ”Dark Blue” for å finne bedre variasjoner av samme tema.
Problemet i ”Pride & Glory” er at jeg ikke tror på historien, slik den utfolder seg.
Edward Norton spiller solid, men jeg har vansker med å tro fullt og helt på figuren hans. Han skal være rammet av en skandale noen år tidligere, som vi ikke får vite mye om, men kommer altså tilbake og er beinhard purk fra første sekund.
Teit avslutning
Filmens store konflikt tilspisser seg kraftig i filmens siste del, og avsluttes med en teit slåsskamp, som så går over i noe mer alvorlig, uten at det ser ut til å få noen konsekvenser for utøverne. Beklager, men jeg tror ikke på det!
En film med en så realistisk tone som ”Pride & Glory” har, kunne trengt et manus som sto i stil. Dette utvikler seg til å bli et rent fantasidrama, og det var ikke det jeg hadde ønsket meg.
