Voksne mennesker som får en ny sjanse i livet er et populært tema på film. Nå er det Dustin Hoffman og Emma Thompson som spiller disse rollene, og det burde de kanskje ikke gjort.
For dette er halvbra. Og halvdårlig. Og ganske så uinteressant. Manusforfatter og regissør Joel Hopkins har levert et uinspirert produkt som må ty til slitne klisjeer for å få historien til å gå opp. Det er hyggelig med folk som forelsker seg, bevares, men må det være så kjedelig som dette?
Harvey Shine (Dustin Hoffman) drar til London for å være med på datterens bryllup. Han er skilt, og har mistet kontakten med familien. Han har også mistet jobben.
Samtidig er Kate Walker (Emma Thompson) single og aldrende i London. Deres veier krysses, og ved hjelp av en usannsynlig samtale begynner ting å skje.
Konstruert krise
Dette føles litt som ”Før soloppgang”, bare i London i stedet for Wien, og to middelaldrende i stedet for to ungdommer. Også her vandres det rundt i byens gater, mens man snakker om livets mysterier. Men manuset er ikke så velskrevet at jeg greier å bry meg.
Joel Hopkins bruker litt for mange verktøy fra kjærlighetsfilmverktøyboksen, som den uunngåelige krisen som setter hele forholdet i fare. I denne filmen er krisen så konstruert at det er umulig å tro på den.
Manus under pari
Både Dustin Hoffman og Emma Thompson er selvfølgelig store skuespillere med fantastiske bedrifter bak seg. Her tror jeg de gjør det de kan med et manus under pari.
”Last chance Harvey” har noen søte scener, og noen interessante konfliktsituasjoner, men er til syvende og sist en film som vil bli forbigått av publikum. Det finnes ikke nok gode grunner til å se denne på kino.
