Det kommer nok ikke som noen bombe at det finnes sleipe jævler i enkelte finansmiljøer. Du møter noen av dem i ”Rottenetter”.
Arild Østin Ommundsens film gir et fascinerende innblikk i et miljø der backstabbing og overkjøring er rutine, penger er alt, og Gordon Gekko er Gud. Han nevnes aldri ved navn, men filmen gjør honnør til hans forsvar for grådighet. Kynismen i ”Rottenetter” gjør det utfordrende å bry seg om figurene, men dette er likevel en interessant film om en verden de fleste av oss aner eksisterer, men aldri kommer inn i.
Hensynsløst klammeri
Jonny (Christian Rubeck) har fått jobb i Stavanger som selger i Sagen Finans, under ledelse av den hensynsløse Fredrik (Fritjov Såheim). Han satser alt på å nå toppen, men kommer i klemme når broren Frank (Kristoffer Joner) ber ham om hjelp for å avdekke noe fra Fredriks fortid. Skal Jonny hjelpe broren og miste jobben, eller la være, og beholde den?
Glamorøs verden
Det starter godt. Møtet med Sagen Finans er heftig og brutalt, og godt filmatisk løst. Ommundsen forteller lekende med snippen løs. Han bruker pent lite tid til innledende forspill før vi kastes til løvene. Det er skapt en fasjonabel og glamorøs verden, der alle menn går i dress, og damene går i minst mulig. Det er overbevisende så det holder. Like overbevisende er ikke de siste 20 minuttene, der historien dabber litt av, og det skjer ting som det ikke er så enkelt å forstå motivasjonen bak.
Strålende hovedrolle
Christian Rubeck spiller strålende i sin første hovedrolle. Han har den rette attituden, utseendet og målbevisstheten i ansiktet som gjør at vi kjøper ham og tror på figuren. Fritjov Såheim er en enorm skikkelse som jeg slett ikke ville likt å havne i konflikt med. Her får han breie seg skikkelig. Kristoffer Joner og Silje Salomonsen skal kanskje fungere som filmens kobling til oss vanlige mennesker, og er gode, men de får litt for lite spillerom til at jeg makter å opparbeide den sympatien for dem som filmopplevelsen kanskje trengte.
Visuelt oljefond
”Rottenetter” er ekstremt flott fotografert, aggressivt lydmikset, stilig klippet og den har flott set- og kostyme-design. Den er også smakfullt tonelagt av Thomas Dybdahl, som imponerer i sin første jobb som filmkomponist. Så stilen er det ingenting i veien med. Filmen ser ut som et lite oljefond! Men en kald historie om kyniske mennesker gjør det litt vanskelig å føle et bånd til figurene, selv når det går dem ille. Jeg skulle gjerne følt mer.
En ting til slutt. Det ER litt vanskelig å forstå stavangersk, spesielt når det snakkes fort. Når den kommer på Blu-ray, slår jeg på teksten!
