“The Battle of Red Cliff” er Kinas dyreste film noensinne med en hjemvendt John Woo som regissør. Jeg gikk glipp av den på kino, men nå er den ute på Blu-ray og DVD.
Jeg ble imponert over filmens store slagscener og utseende, men ikke fullt så imponert over hvordan Woo behandler figurene sine. Det er sannsynligvis et resultat av at ”Red Cliff” faktisk er to filmer, klippet sammen til én for oss i vesten. Jeg skjønner hvorfor det er gjort, men er ikke sikker på om en film er bedre enn to.
Forsvarer seg i kraftig undertall
Filmens slag er basert på en historisk hendelse fra 208. Keiser Hans statsminister Cao Cao vil knuse kongedømmet Xu i vest. Xu går i allianse med kongedømmet Wu i sør, og blir angrepet av 800000 mann og 2000 skip.
Filmen skildrer hvordan kongedømmene forsvarer seg i kraftig undertall, både når det gjelder menn og våpen. Slu taktikk må til for å ha en mulighet til seier.
Drukner i storslagne slagsekvenser
John Woo, som har laget film i Hollywood siden 1993, vender hjem med store ambisjoner. Filmens skala er enorm. Til tider så stor at interessen for figurene står i fare for å drukne i den ene storslagne slagsekvensen etter den andre.
Det er mange figurer å holde rede på, også, så det tar tid før du greier å skille mellom de forskjellige kongene, visekongene, generalene og krigerne. Dette er vanskelig fordi fokuset er lagt på action i denne nedkortede vestlige versjonen. Jeg mistenker at mye figurutvikling er kuttet vekk fra de to filmene som har gått på kino i Asia.
Slow-motion og duer
Men krigsscenene er i alle fall makeløst filmet av actionmester Woo. Han greier å lage forståelige sekvenser med tusenvis av krigere i bildet, og gir oss flere flotte eksempler på gammel krigsstrategi.
Jeg aner ikke om den er reell, men det er i alle fall stilig! Woo tar også i bruk sine kjente varemerker, som sprutende blod, slow motion og, selvsagt, duer. Her får vi til og med bli med en due på en lengre flyvetur.
Ypperlig som krigsunderholdning
I tidligere filmer har Woo ofte fokusert på en helt og hans nemesis. Her er persongalleriet langt større, og de stridende styrkene blir anonyme skikkelser som kun er til for å ekspederes. Det er ingen her som man gidder bry seg om i særlig grad.
Det er synd, for mange andre aspekter ved filmen er gode. ”The Battle of Red Cliff” får godkjent for ypperlig krigsunderholdning, men jeg trekker for at filmen mangler noen å fortelle den store historien gjennom.
