”Brutte omfavnelser” er en slapp historie. Spansk pasjon bør være hetere enn dette!
Vi møter den blinde forfatteren Harry Caine (Lluís Homar), som en gang var filmregissøren Mateo Blanco. Nå støttes han av sin gamle assistent Judit og hennes sønn Diego. Når forretningsmannen Ernesto Martel dør, trigger det fortrengte minner om Harrys gamle flamme Lena (Penelope Cruz), som var Martels elskerinne.
Vi får fortalt en historie fra både nåtid og fortid, preget av kjærlighet, sjalusi og død, der hemmeligheter er i ferd med å komme frem i dagens lys.
Stort persongalleri
Filmen hopper altså i både tid og rom, men er lett å følge med i, uten at det gjør meg mer interessert. Persongalleriet er stort. Kanskje hadde det lønnet seg å fokusere på færre figurer. Det går rimelig greit å forstå de forskjellige figurenes plass og funksjon i historien, selv om enkelte kanskje har fått litt lite spillerom, for eksempel Martels sønn, som kaller seg Ray X. Assistenten Judits forhold til Harry/Mateo er også litt uavklart, selv om det hintes i noen få setninger.
Mater publikum med teskje
Denne filmen er også altfor omstendelig, der Almodovar ser ut til å mate oss med teskje. Det finnes scener i filmen som slett ikke trenger å være der, for eksempel Diegos overdose, som ikke har noen annen funksjon enn å gjøre ham disponibel for en avgjørende prat med Harry. En annen sekvens viser en lang scene fra filmen Mateo Blanco en gang spilte inn med sin elskede Lena i hovedrollen. Problemet er at den ser ut som et makkverk, og underminerer figurene og historiens kulminasjon.
Ikke hett nok
”Brutte omfavnelser” er et komma i Pedro Almodovars rike filmproduksjon. Det holder ikke med en sedvanlig solid Penélope Cruz og en kameo av Almodovars gjenganger Ángela Molina. Filmen har blitt en tidvis kjedelig og repetetiv opplevelse. Kanskje må den spanske regissøren fornye seg? Jeg mener bestemt at spansk pasjon bør være hetere enn dette!
