Tidlig i ”500 days of Summer” blir vi informert om at dette ikke er en kjærlighetshistorie, noe det selvfølgelig er. Men det er ikke nødvendigvis den typen kjærlighetshistorie vi ser på kino så ofte.
Ganske tidlig skjønner vi nemlig at denne romansen går rett vest, men veien dit er full av erkjennelser om menn og kvinners usikkerhet når det gjelder å binde seg i et forhold. Dette gjør filmen verdt å se!
Mislykket kjærlighet
Filmen om de 500 dagene handler ikke om årstiden sommer, men om jenta Summer (Zoe Deschanel). Og den handler om Tom (Joseph Gordon-Levitt), som forelsker seg i henne. Men siden historien ikke fortelles i kronologisk rekkefølge, vet vi at Summer ikke er interessert i et varig og bindende forhold, noe Tom definitivt er. Og vi ser hvordan hans forelskelse er dømt til å mislykkes, på grunn av to vidt forskjellige oppfatninger omkring hva deres forhold egentlig betyr.
Smart film
Jeg liker måten historien fortelles på. Hoppene frem og tilbake i tid gir oss innsikt i hva tidligere sekvenser egentlig betyr, og setter senere scener i et nytt lys. Jeg liker også filmens referanser til annen film og musikk, for de får meg til å føle at regissør Marc Webb liker de samme tingene som meg, og at jeg er i selskap med likesinnede. ”500 days of Summer” føles som en smart film som forteller meg noe ærlig og ekte.
Treffende rollevalg
Joseph Gordon-Levitt og Zoe Deschanel er dessuten glimrende valg i hovedrollene, først og fremst fordi de er gode skuespillere, men også fordi de ikke akkurat er førstevalgene dersom dette skulle være en vanlig romantisk komedie. De har andre kvaliteter enn søtansiktene vi vanligvis møter, ikke nødvendigvis bedre, men dypere. Gordon-Levitt ser ut som Heath Ledgers lillebror, og spiller like godt, mens Deschanel har en litt Maggie Gyllenhallsk utstråling, bare litt mer rocka.
Befriende
”500 days of Summer” er en smart liten film om den vanskelige kjærligheten, som kan gi deg en aha-opplevelse eller to. Det er også befriende med en film der det ikke er han, men hun som ikke vil binde seg. Og med The Smiths på soundtracket, kan man ikke trå feil!
