Ah, et nytt spennende eventyr inn i middelalderen. Mystiske ordner, hemmelige dører og skjulte forbindelser. Første spillet i Assassin’s Creed-serien blandet de riktige ingrediensene til en mystisk spenningskrim av ypperste klasse. Lukten av krydder i de eksotiske byene Jerusalem, Acre og Damaskus gjorde spillet til en sjelden opplevelse.
I Assassin’s Creed 2 er historien flyttet til Italia, nærmere bestemt Firenze, Roma og Venezia. Ezio Auditore di Firenze er hovedkarakteren du har kontroll over når du er inne i minnemaskinen. Aner du ikke hva denne maskinen er for noe, så er det nok fordi du ikke har spilt Assassin’s Creed (1).
For de innvidde
Her møter oppfølgeren også et problem, spillet tar utgangspunkt i at den som spiller kan forhistorien. Har du ikke vært borti det første spillet og ikke kan begrepene som brukes der, fremstår Assassin’s Creed 2 som et narrativt rot. Det uregelmessige persongalleriet gjør til tider sitt for å forvirre også. Utviklerne har lagt ut en halvtimeslang prolog/epilog som forklarer deler av bakgrunnen til Ezios handlinger.
Har du fått med deg denne forhistorien er Assassin’s Creed 2 derimot en kjærkommen forlengelse av den litt uvanlige slutten i forrige spill. Jeg drives lett frem i historien på tross av de åpne mulighetene spillet gir meg. Det hele gir en følelse av sammenheng og flyt.
Eksepsjonell flyt
Flyt er et viktig ord i dette spillet, som jeg også brukte i min omtale av Assassin’s Creed. Flyten står sentralt i hvordan spillmekanikken lar deg utforske Firenze, Roma og Venezia, og ikke minst hustakene. Ubisoft har også i Assassin’s Creed 2 klart å skape en uovertruffen flyt i spillet, både i bevegelser og kampsekvenser. Naturlig klatrebevegelser og fysikk gjør at jeg til tider sitter med hjertet i halsen i det Ezio flyr fra ut fra en smal kant og kaster seg ut i et ”leap of faith”.
Likevel kan det virke som om Ubisoft har kopiert grafikkmotoren fra det første spillet, uten særlig ønske om å løfte grafikken til et nytt nivå.
Når du skuer ut over Firenze fra et hustak gjør ikke dette noen ting, spillet ser helt fantastisk ut, det gjør det også når du beveger deg sømløst gjennom byens kvartaler. Da ser Assassin’s Creed 2 flott ut!
En mektig solnedgang over Firenze tar pusten fra de fleste, inkludert meg. Det er først når ansiktene og kroppene til karakterene kommer i fokus at jeg vrir meg i stolen, og lurer på hva som skjedde med det vakre spillet. Ansiktsanimasjonene er unaturlige, pikselert og noen ganger beint stygg. Kroppen til vår hovedkarakter flyter fint av gårde i det han suser over takene, men når han skal gå vanlig eller snakke med andre karakterer ser han ut som en gummihøne. Unaturlig fleksibel og irriterende animert.
Haltende dialog
Stemmeskuespillerne virker også unaturlige til tider, spesielt i starten av spillet. I det jeg ble introdusert for flere av sidekarakterene i starten av spillet, henfalt mine tanker til norsk film fra 1952. Stemmebruken var helt malplassert og latterlig.
De nevnte stemmene ble riktig nok bedre etter hver som jeg kan lenger ut i spillet, klarte skuespillerne å komme inn i rollene sine etterhvert?
Assassin’s Creed 2 er en verdig oppfølger, men jeg må innrømme at jeg ble skuffet. Det er lagt lite vekt på å bedre animasjonen av karakterene, og dialogen er til tider smertefullt dårlig.
Samtidig har utviklerne forbedret og utviklet de sterkeste sidene av det første spillet. En dypt engasjerende historie (når du ser den i sammenheng med Assassin’s Creed), fantastiske omgivelser og uovertruffen flyt i spillmekanikken.
Totalt sett klarer jeg å se forbi feilene til Assassin’s Creed 2, og lar meg rive med i den spennende fortelling fylt av mystikk og middelalder.
