Jeg har ofte kritisert spill for å være middelmådige historiefortellere i forhold til det etablerte filmmediet. Innimellom har det kommet unntak, spill som røsker fordommene vekk og leverer en spennende historie slik bare et spill kan.
I løpet av det siste året har det likevel kommet så mange historiesterke spill at jeg tror vi snart kan slå fast at spill endelig begynner å finne sin fortellerstemme.
Mass Effect 2 fører an inn i 2010 med et narrativ som i mange år fremover kommer til å bli sett på som et høydepunkt, og av mange et mesterverk. Jeg vegrer meg for å ta det ordet i min munn, men jeg kan skrive under på at Mass Effect 2 kommer til å dominere spillåret 2010.
He’s back baby!
Shepard er tilbake, enten i samme form som du hadde i eneren (mer om det litt senere) eller utformet i ditt bilde. Du får relativt greie muligheter til å tilpasse karakteren din i starten av spillet, men Bioware har likevel satt ganske s trenge begrensninger for at karakteren skal holde seg til historien. Det tror jeg var et riktig valg av spillstudioet.
Fjerne menneskekolonier på randen av det kjente universet forsvinner plutselig, alle menneskene er borte som dugg for solen. En mytisk og mystisk rase romvesener ved navn Collectors har havnet i søkelyset, men de har ikke tidligere vært så kjipe. I tillegg bor de langt utenfor det kjent område, så det er ingen som har kontakt med dem.
Du, i rollen som Shepard, må se nærmere på saken. Det hele på oppdrag fra Cerebus, et selskap med en promennesklig agenda, som også har et heller frynsete rykte for sin behandling av andre raser.
Dermed er romeventyret i gang, og jeg skal si såpass at historien tar mange svinger og overraskende vendinger.
Valgets kvaler
Dine valg fører karakteren din mellom den gode (Paragon) og den onde (Renegade) siden i universet. Dine handlinger vil dermed påvirke hvordan forskjellige karakterer reagerer på deg og dine formuleringer. I tillegg til å kunne velge forskjellige alternativer i samtalene, kan du også bruke knappetrykk til å utløse såkalte QTEs (Quick Time Events), hvor du ved å bruke enten venstre eller høyre avtrekkerknapp kan styre din karakters moralske valg.
Dette er kanskje ikke en veldig viktig funksjon i spillet, men det gir meg likevel større tilknytning til min karakter. Han handler nå slik jeg ville gjort i mye større grad, og det hjelper meg i å få større empati for han og hans handlinger.
Grafikken i Mass Effect 2 er også førsteklasses, noe som best kommer frem i PC-versjonen av spillet (gitt at du har en kraftig maskin selvfølgelig). Xbox 360-konsollen viser seg også fra en flott side, og jeg blir enda overrasket over hva konsollen klarer å levere.
Omgivelsene og miljøene er varierte, og detaljrikdommen gjør at jeg flere ganger måtte stoppe opp for å kikke meg litt omkring.
Hva føler du nå?
Den største svakheten (både på Xbox 360 og PC) er likevel ansiktsanimasjonene. Mens stort sett alt annet grafisk sett er på topp, mangler ansiktene til karakterene evnen til å vise troverdige reaksjoner. Uansett situasjon så ser de fleste av karakterene ut som de har fått tre ganger så mye Botox som legen anbefalte. De er stive og uten evne til å skape empati eller innlevelse, dessverre. Vi trenger ikke se lenger tilbake en Uncharted 2 for et spill som klarte å formidle menneskelige følelser i ansiktene til karakterene.
(anmeldelsen fortsetter under intervjuet)
Spiller.no møtte producer Jesse Houston under årets GamesCom-messe i Köln, se intervjuet under.
Kontrollsystemet på Xbox-en har i løpet av årene siden sist Mass Effect-spill blitt enda litt mer raffinert. Jeg har ikke problemer med å holde kontrollen i store og komplekse kampsituasjoner, heller tvert i mot. Jeg har god kontroll og klarer å gi mine lagkamerater kommandoer stort sett, stort sett fordi noen ganger så går den kunstige intelligensen helt bananas.
Miranda, en av karakterene du møter helt i starten av spillet, er for eksempel veldig glad i å leke Rambo.
Mens jeg ligger i skjul bak noen kasser for å vente på det riktige øyeblikket da jeg hopper opp med granatkasteren min, liker Miranda å løpe rett ut i kryssilden mens hun samtidig roper på hjelp.
Jeg kommer ikke for å redde deg neste gang Miranda.
Dyktige stemmeskuespillere, stort sett
Knallgode stemmeskuespillere er også å finne overalt i spillet. Selv om det er merkelige romvesener som snakker som en foss eller beintøffe actionmenn, så overbeviser Mass Effect 2 sine karakterer sånn rent stemmemessig. Det er befriende at de har forstått viktigheten av nettopp dette.
Men det finnes selvfølgelig unntak, et spesielt unntak for å være spesifik. Seth Green, mannen bak tv-serien Robot Chicken og stemmen til Chris i Family Guy, har sikkert mange gode kompiser i spillbransjen. Neste gang bør de gjøre han en tjeneste og holde han utenfor Mass Effect-serien. Hans tolkning av piloten på romskipet Normandy er helt uten innlevelse og på grensa til irriterende, skam deg Green.
Redd universet
Universet og menneskeheten har jeg derimot mye mer lyst til å redde, og i Mass Effect 2 kommer jeg i alle fall et steg nærmere drømmen.
Mass Effect 2 er en fortellermessig triumf som spill, og dytter den interaktive fortellingen mot nye høyder.
Tross i at Mass Effect 2 har sine feil, som en uslepen diamant, så er det fortsatt en diamant. En uovertruffen historie, en måte å fortelle historien på som kommer til å setter spor etter seg og troverdige karakterer gjør Mass Effect 2 til et romeventyr jeg kommer til å vende tilbake til i hele 2010.
