Heavy Rain viser nok en gang at spill er det mest fleksible og uforutsigbare underholdningsmediet vi har.
Bøker og tekst finnes i mange former; tegneserier, aviser, romaner og noveller har alle sin funksjon. Vi leser noen på bussen, mens nobelprisvinnende litteratur tar vi gjerne på senga eller i sofaen på kvelden.
Spill er like variert, alt fra små spill som du har på mobilen til store dramatiske fortellinger som Heavy Rain.
Spill med en historie du ikke glemmer, en historie som setter spor og en historie du bryr deg om.
Fire skjebner
Jeg kommer til å fortelle minst mulig om Heavy Rain sin historie, fordi en viktig del av opplevelsen er å oppdage og utforske spilluniverset på egenhånd.
Det jeg likevel kan si du møter fire forskjellige skjebner viss historie sakte, men sikkert vikles sammen. De har noe til felles, men nøyaktig hva det er er kanskje ikke åpenbart til å begynne med (spillets undertittel er «The Origami Killer», hint hint).
I denne sammenvevde historien finner vi Heavy Rain sine største fordeler og svakheter.
Svakhetene i spillet kan oppsummeres i to korte punkter. Historien til mister til tider fremdrift og klarer ikke alltid å engasjere like fult. Dermed hendte det at jeg noen ganger la fra meg spillkontrolleren for å gjøre noe annet.
Spillets største styrker finner vi interessant nok også i historien; karakterene er verdt en studie i seg selv. Regissør (han insisterer på å kalle seg selv dette, for å understreke at dette er et fortellende spill) David Cage fortalte til NRK i et intervju at det er de menneskelige skjebnene som interesserer han.
Det var når han var ung at han ville se eksplosjoner og sånt i spill, mens han som voksen ser etter helt andre kvaliteter i spill.
Se intervjuet her:
(anmeldelsen fortsetter under videoen)
Denne visjonen har han klart å få til liv med hjelp av skuespillere, manusforfattere og en virkelig vakker grafikk.
De virtuelle skuespillerne har blitt digitalt gjenskapt fra ekte skuespillere, og likheten er slående. Ved hjelp av såkalt «motion-tracking»-teknologi har alt fra ansiktsuttrykk til kroppspråk blitt med inn i spillet. Og det merkes.
Figurene er ikke bare troverdige, de er oppriktig engasjerende. Formidlingen av følelser er oppriktige og til tider hjerteskjærende.
Jeg har ikke noe problem med å innrømme at jeg gjerne sipper til filmer (triste filmer altså, ikke komedier), og jeg har like lite problem med å si at det kom en tåre eller to i øyekroken under min Heavy Rain-opplevelse.
«This time, it’s personal»
Spillets fire hovedpersoner ig fire historier, veves sammen etter hvert som historien går fremover, og det hele kontrolleres i tredjepersonsperspektiv. Kontrollerens analogstikker brukes for å gi kommandoer, skal du åpne et skap må du dra den høyre analog stikken til høyre. Skal du plukke opp noe fra bordet, må du dra den først ned og så opp igjen. Spillet forsøker altså med kontrolleren å la naturlige bevegelser styre spill, og det fungerer med vekslende hell.
Noen ganger blir denne måten å kontrollere figurene på et hinder, som skaper unødvendige pauser i fortellingen.
I mer actionorienterte sekvenser er vi tilbake til knappestyrte hendelser (Quick-Time-Events), og dine moralske valg i disse situasjonene avgjøres på løpende bånd.
I resten av spillet har du stor frihet til å velge hvordan karakterene skal forholde seg til omverdenen. I rollen som arkitekten Ethan Mars, kan du selv velge hvor mye tid du skal bruke på din egen sønn. Lager du middag til han, hjelper du han med leksene og så videre.
Dette åpner for et personelig forhold til figurene, og styrker båndet jeg har til de forskjellige menneskene jeg møter. Heavy Rain sin største styrke er nettopp et personlig engasjement til historien, karakterene og hendelsene i spillet.
Det er lagt uhorvelig mye arbeid ned i utseendet til spillet, og det er ikke vanskelig å se de mange filmatiske referansene (som Polanskis Chinatown) som dette noir-spillet har. Den mørke estetikken gir detektivhistorien en riktig setting, uten å ta fokus fra historien. Sammen med lydsettingen skaper Quantic Dream en sømløs og spennende spillverden, hvor kriminalhistorien får boltre seg fritt.
Drivende og spennende
Heavy Rain er som en god krimbok, med engasjerende figurer og en spennende historie. Det er særdeles få spill (du kan nok telle de på to hender) som kommer opp mot David Cage og Quantic Dreams mørke kriminalspill.
Likevel må jeg peke på at historien til tider stopper opp og skaper unødvendige pauser i spillfortellingen. Samt at kontrollsystemet gjerne kunne vært enda litt mer strømlinjeformet.
Dette legger likevel ingen demper på Heavy Rain; et av årets aller mest interessante spill og en av årets beste spillfortellinger.
