Da jeg fikk anmelderkopien av Final Fantasy 13, var det som om jeg hadde funnet den hellige gral. I mange år var nemlig det syvende spillet i rekken det nærmeste jeg personlig hadde kommet til en formfullendt spillopplevelse.
Dermed er det var jeg glad for å se at Square Enix har tatt med de beste tingene fra en milepæl i min spilloppvekst inn i 2010. Det er med andre ord mange likheter mellom Final Fantasy 13 og forgjengerne.
Du møter en ny bande med mennesker som i utgangspunktet ikke har så mye tilfelles, etterhvert viser det seg likevel at de alle har et felles mål.
Jeg kommer til å ta utgangspunkt i de mest sentrale elementene i Final Fantasy 13. Skulle jeg gått i dybden på alle elementene i dette spillet, ville denne anmeldelsen tatt mer plass enn Karsten Alnæs’ sin norgeshistorie (5 bind på totalt 2952 sider faktisk).
Slagkraftig kvinne
Den første karakteren vi møter er Lightning, i følge karakterdesigner Tetsuya Nomura er hun en kvinnelig versjon av Cloud Strife fra Final Fantasy 7. En tidligere sersjant i militæret til Cocoon, en paradisby laget til menneskene som flyter høyt over verdenen som er kjent ved navnet Pulse. Lightnings våpen er et pistol som også dobler som et sverd (og i denne typen japanske spill er det ganske vanlig med våpen litt utenfor normalen).
Med henne introduseres også Sazh Katzroy, en pistolskytende afroamerikaner med en chocobo i afroen, nesten pinlig stereotypisk. Han er en tidligere militærpilot, og er spillets «good guy» eller mannen med den gode moral.
Spillet starter med et smell hvor du kjapt får en raskt introduksjon i kampsystemet, og både Sazh og Lightning blir din vei inn i det enorme universet Square Enix har skapt rundt Final Fantasy 13. Kampsystemet blir i løpet av de første fem timene gradvis mer og mer komplekst, og det introduseres etterhvert flere lag og elementer.
Alle disse elementene gjør at kampsystemet har stort rom for variasjon, og blir ikke kjedelig selv etter flere titalls timer.
I likhet med for eksempel Final Fantasy 7 sitt nivåsystem, samler du erfaringspoeng i hver kamp. Det er likevel ikke et tradisjonelt rollespillsystem som styrer hvordan du bruker disse. Hver karakter kan spesialisere seg inn mot forskjellige retninger, med Lightning kan du velge om du skal være nærkamp (Commando), angrepsmagi (Ravager) eller støttemagi (Medic). Hver karakter har i tillegg unike egenskaper innen for disse grenene, slik at dine valg skaper en helt unik karakter.
Flytende kamper
Mer avanserte ferdigheter lærer du deg også under veis. Eidolons er magiske skapninger knyttet til våre karakterer, som kan hentes frem i spesielt krevende kamper.
Kampene oppleves også som en flytende del av spillet. For en tid tilbake tok jeg frem igjen Final Fantasy 7 for å forberede meg litt på jobben med å anmelde dette spillet, og jeg reagerte umiddelbart på at kampsekvensene brukte veldig lang tid og brøt opp historien.
Square Enix har kuttet ned kampintroduksjonen kraftig og klart å få til en flytende spillmekanikk, trass i at spillet har et klassisk turbasert kampsystem.
Etter et par korte timer har du også fått møte de fire andre spillbare karakterene (det er altså seks totalt), og utviklerne har lagt stor vekt på at du skal få et personlig forhold til karakterene. De er alle med andre ord strømlinjeformede og dessverre forutsigbare.
Hvorfor skal de fleste av de kvinnelige karakterene på død og liv se ut som om de er 14 år? Dette er Oerba Dia Vanille.
Ved siden av Sazh og Lightning møter du disse spillbare karakterene:
- Snow Villiers, en kjekkas med blondt hår og hip snowboardlue. Han er gjengens muskelmann og villstyring.
- Oerba Dia Vanille, en mystisk og artig jente med veldig store pupper. Det at hun ser ut som om hun er 14 år har tydeligvis ikke bekymret de japanske spillutviklerne nevneverdig. Hennes våpen er en fiskestang eller stav som hun kan piske sine fiender med.
- Hope Estheim, en unggutt på fjorten år (som ser ut som han er 7 år, hva er det egentlig med japanere og barn?). Han har i tillegg grått hår som en ekte bestefar, og han har et noe anstrengt forhold til Snow som er innblandet dødsfallet til hans mor.
- Oerba Yun Fang, en ravnsvart kvinne med tydelige indiske aner. Med et spyd og overjordiske krefter kommer hun flyvende (bokstavelig talt) inn i spillet.
Alle disse blir merket av de mekaniske gudene, fal’Cie, som skapte Cocoon. De har blitt såkalte l’Cie, som alle har spesielle krefter. Spillets hovedhistorie dreier seg rundt disse karakterens jakt og kamp for å oppfylle sine skjebner og oppgaver gitt av de overjordiske fal’Cie-gudene. Det å forsøke å greie ut noe mer om hva dette spillet handler om er poengløst, for historien og ikke minst sidehistoriene er så omfattende at jeg nok måtte fylt Alnæs’ norgeshistorie et par ganger til.
Bitter bismak
Jeg nevnte at utviklerne har lagt stor vekt på at vi som spillere skal få et personlig forhold til karakterene, og det får faktisk jeg. Selv om jeg syns karakterene er til dels lite spennende og forutsigbare. De står som ankerpunkter i det som til å begynne med er en forvirrende og kompleks spillhistorie, og gjennom deres noe naive øyne presenteres det enorme spilluniverset i fordøyelige mengder.
Samtidig må jeg legge til at det med med en bitter smak i munnen jeg ser forholdene mellom noen av karakterene utvikle seg.
Den japanske fascinasjonen for mindreårige jenter og voksne menn vil aldri være akseptert i et vestlig samfunn Selv om Final Fantasy 13 ikke er det mest ekstreme eksempelet på denne typen kjønnskultur, klarer jeg aldri å legge fra meg tankene om at det er noe grunnleggende galt når det som ser ut som en 13 år gammel jente har større pupper enn Pamela Anderson (se bildet av Oerba Dia Vanille).
Noen vil argumentere for kulturforskjellene i samfunnet er bakgrunn for dette, men jeg aksepterer på ingen måte steining som en avstraffingsmetode eller undertrykking av kvinner selv om dette er en del av kulturen i land uten for vesten.
Spillet innfrir forventningene
Derfor vil jeg heller fokusere på om historien og karakterene fungerer, er dette en god fortelling? Og trass i noen svakheter (som jeg straks kommer tilbake til), kan jeg berolige de mest iherdige tilhengerne av spillserien med at Final Fantasy 13 følger opp og innfrir på alle punkter.
Det kontrollerte bysamfunnet får med andre ord gjennomgå nok en gang, og det er opprørerne som tar opp kampen mot overmakta som står i sentrum.
For hvert eneste Final Fantasy-spill, klarer Square Enix å skapte et unikt univers. De forskjellige spillverdenene har store likheter, og henter inspirasjon fra de samme stedene. Det finnes et flust av steampunk-referanser, henvisninger til klassisk litteratur (som Orson Welles’ 1984), og ikke minst til filmer som Brazil.
Majestetisk musikk
Spillserien har opp igjennom årene fått en ruvende status som et fyrtårn innen spillmusikk. Jeg kan den dag i dag nynne flere melodier fra mer enn 5 av spillene, og jaggu har ikke Square Enix igjen truffet blink med sitt valg av Masashi Hamauzu som komponist.
Fra de enkle og majestetiske stykkene, fullt orkestrert, til rockeinspirert kampmusikk, til japansk nyjazz. Alt fungerer og gir spilluniverset en variasjon slik at du aldri går lei hverken melodiene eller sjangrene.
Jeg har spilt spillet med engelske stemmeskuespillere, men skal ærlig innrømme at jeg sårt skulle ønske jeg kunne byttet til japansk språk (med engelske undertekster).
Dubbing av japanske filmer, tegnefilmer og spill blir alltid kleint, fordi det japanske uttryket, væremåten, kroppsspråket og ikke minst ordlegginga fungerer fryktelig dårlig på engelsk.
Flere av stemmeskuespillerne skal likevel ha ros for å gjøre karakterene troverdige, spesielt Ali Hillis som gir sin stemme til hovedkarakteren Lightning og Vincent Martelle som er stemmen til Hope Estheim. Troy Baker, som gir sin stemme til den andre hovedpersonen Snow Villiers, burde derimot fått ris på stompen for sin jobb.
Utrolig grafikk
La det være helt klart, Final Fantasy 13 er et grafisk mesterverk. Ikke bare fordi spillet er utrolig detaljert, har enorme spillområder som tar pusten fra deg eller fordi spilluniverset er bunnsolid og troverdig.
Nei, det er fordi det ikke finnes noen spill som har fått meg til å stoppe opp i over femten minutter for å beundre håndverket.
Jeg måtte beundre hvordan lærjakka til den ene av hovedkarakterene blafrer i vinden og hvordan håret faller naturlig ned på skuldrene.
Det er ikke vanskelig å finne mange spillanmeldelser som opp igjennom årene til stadighet lovpriser grafikken i et spill. Det er jo slik at teknologien stadig dytter grenser, og for meg så er Final Fantasy 13 en milepæl innen spillgrafikk. Neste gang jeg tar det ordet i min munn (eller skriver det på tastatur), så har vi fått fotorealistisk grafikk, sann mine ord.
Final Fantasy 13 er i mine øyne resultatet av mange årets perfeksjon fra utviklerne bak Final Fantasy-spillene.
Tilhengere over hele verden vil fryde seg, og det innfrir de skyhøye forventningene. Men spillet er fortsatt ikke veldig tilgjengelig for de som kun er middels spillinteressert.
Det er synd, for Final Fantasy 13 er et spill som fortjener å bli spilt av flest mulig.
