God of War III fortsetter der det forrige slapp; Det er et helvete på jord og gudene gir faen. De er kyniske og egoistiske og Kratos skal ha hevn. Det betyr å jakte ned hver eneste en av dem og drepe dem brutalt.
– Fire testikler
Kratos er jeg-personen i God of War-spillene, og samtidig med meg er også titanene Gaia og Perseus på vei opp Olympusfjellet for å slåss. Det hele ser ut som en Zack Znyder-film, og jeg er målløs allerede av introen til spillet. Jeg tenker for meg selv: «Jeg spiller den kommende remakefilmen Clash of the Titans med en hovedperson som har fire testikler og flammende kjettinger».
Utsmykket og mishandlet
God of War 3 er en så imponerende blanding av lekker grafikk, sømløse overgangsvideoer og filmatiske perspektiver at det gjør spillelskeren helt overmannet av det jeg ser. Spillet hopper elegant mellom klassisk kampmodus og ut-av-perspektiv-vinkling.
Skillet mellom filmsekvenser og min aktive spilling er borte. I større oppgjør veksles det glimrende mellom nærbilder av ansikter i smerte, totalbilder og førsteperson av ofrene som blir mishandlet og drept.
Det er en alvorlig ment 18-års grense på God of War 3. Dette er
garantert Vinnie Jones’ favorittspill
Kameraet hviler heller aldri helt når jeg står rolig, og det gir spillet et levende, konstant tempo. Det er lett å orientere seg, og omgivelsene er latterlig detaljrike. Voldsomme, storslagne bilder av en verden i oppbrudd ligger som bakgrunn for veien min til toppen av Olympus, og jeg liker det jeg ser. Det går lenge mellom disse forseggjorte perlene i spilldesign.
Investering i vold
Kratos styres etter enkle prinsipper, og etterhvert har jeg lært meg nok triks og tilegnet meg nok spesialkrefter fra gudene jeg har drept, til at jeg kan ta fatt på Zevs.
Underveis i spillet, når jeg trenger det, dukker det opp tips som minner meg på hvilke knapper som betød hva. En veldig bra funksjon. Etter å ha kløyvd hodet på et blandingsmonster, er det lett å glemme hvordan en henger seg ned fra en kant.
Siden God of War 3 ikke bare er kløyving av hoder men også en god del deilige mekaniske puslerier, blir jeg iblant lurt av det automatiske perspektivet. I hovedsak er det bare til hjelp, men iblant kunne jeg tenkt meg å bruke høyre analog til perspektiv. Dessuten er ikke alt like logisk bestandig, men spillets interne spilleder kommer med hint hvis jeg bruker i overkant mange forsøk på en utfordring.
Etter lengre tids nederlag fikk jeg for eksempel spørsmål om jeg ville gå ned i vanskelighetsgrad… Hades er som kjent en jævel. Og da fikk jeg den gode, gamle følelsen av å egentlig ikke orke men å gi det en siste sjanse på en boss.
God of War 3 er en sikker investering i storslagen vold og gnistrende
grafikk, og er allerede en klassiker.
