Jeg kan først som sist advare mot at Dead to Rights: Retribution har 18-års aldergrense, inneholder voldelige og blodige kampscener, og bør absolutt ikke spilles av mindreårige. Språket i denne anmeldelsen er preget av spillet.

Jack er en politimann på samme linje som John McClane i Die Hard-filmene, bortsett fra at Jack har en bad-ass bikkje med på laget som biter alle fiender i strupen.

Terrorister har tatt gisler i en høyblokk (Die Hard) under en direktesendt tv-debatt om voldproblematikken i byen (Batman). Vår venn Jack vil gripe inn, men en udugelig politisjef vil vente på forsterkninger, så Jack leverer fra seg våpenet og politiskiltet (Leathal Weapon).

Han går inn med bare never for å rydde opp, og gjett om det blir en orgie i slag, spark, våpen og blod.

Sammen med sin faste kompanjong Shadow, tar Jack problemene i egne hender. For som det selvsagt viser seg, selve politistyrken er heller ikke uten grums.

Beintøft b-spill

Tidligere i år brukte jeg for første gang begrepet b-spill, i en hyllest til de mange gode (og dårlige) actionfilmene som florerte på 80-tallet.

Med begrepet b-spill mener jeg spill som er artige, spennende og morsomme å spille, men som ikke nødvendigvis innehar de tradisjonelle kvalitetstegnene jeg ser etter i min vurdering av spill. Jeg brukte det begrepet første gang i min anmeldelse av Just Cause 2, les den anmeldelsen under.

(Anmeldelsen fortsetter under bildet)

Dead to Rights: Retribution. (Foto: Namco Bandai)
Au au AU! Den bikkja vet å bite på riktig sted. (Foto: Namco Bandai)

La meg først ta for meg de elementene i Dead to Rights: Retribution som faktisk er bra.

  1. Gode stemmeskuespillere – Både stemmen til hovedpersonen Jack, og de andre karakterene bygger opp under spilluniverset. Det er ikke bunnseriøst eller parodisk, stemmene balanserer og gjør spillkarakterene til levende aktører i spillhistorien.
  2. Mørk estetikk – Med inspirasjon fra superhelthistorier som Batman og Sin City leverer Dead to Rights: Retribution en mørk og dyster bakgrunn for den klassiske “dirty-cop”-historien.
  3. Grafikken – Uten ambisjoner om å lage et fotorealistisk spill, har utviklerne valgt å gi karakterene og omgivelsene et distinkt og tegneserieaktig utseende. Det bygger opp under historien, som ikke alltid henger på greip.

Hva med det som ikke er bra?

  1. Mange og lange lastetider – Spillets flyt ødelegges av de stadige bruddene med lasteskjermer. Hvorfor må jeg hele tida få oppdateringer på hvor mange poeng jeg har, og hvor mange folk jeg tok livet av? Historien bør i seg selv være det drivende elementet i et spill, ikke poengsummen.
  2. Tynnslitt historie – Vi har hørt dette før. Det er greit å hylle actionfilmene fra 80- og 90-tallet, men når jeg forstår og kan forutse hver eneste krinkelkrok av handlingen blir det litt for mye.
  3. Killing, just for killing – Unødvendig mange motstandere til tider. Hadde vært bedre om spillet fokuserte på slåsskamper som faktisk betydde noe, jeg følte til slutt at det å knekke nakker og slå inn ansikter var som å skrive en skolestil.

Så hva er dommen? Jeg storkoser meg med Dead to Rights: Retribution, men dette spillet vil ikke gå inn i spillhistorien akkurat.

P.S.: Du har en sykt tøff bikkje med deg forresten, den er like aggresiv som eieren. Tøft.

Om SPILLET

Dead to Rights: Retribution

Hei! Les dette før du skriver en kommentar:
Vi vil gjerne ha engasjerte debattanter og setter pris på konstruktive bidrag til samtalen. Det er lov å være kritisk eller uenig, men hold deg til tema og vær saklig i dine begrunnelser (husk at det er lett å bli misforstått). Personangrep og trakassering er ikke greit - slike innlegg blir slettet. Vi vil også gjerne at du bruker ditt fulle navn når du kommenterer. Takk for dine bidrag, hilsen oss i P3 Filmpolitiet.