Denne anmeldelsen baserer seg på enkeltspillerdelen av spillet.
Ugh, hvorfor tar ikke stemmeskuespillere spill alvorlig? Tonnevis av gode spillhistorier blir ødelagt av kleine og upassende stemmer. Skal man formidle en god historie, så må den bli fortalt på en god måte.
Heldigvis er ikke enkeltspillerdelen av Splinter Cell Conviction særlig lang, så de pinlige situasjonene er ikke så mange.
Hmmm, vent nå litt. Er det positivt at et spill er kort? Nei, det er jo egentlig ikke.
Konspirasjonsmania
Tre år etter hendelsene i det forrige spillet, Double Agent, blir den forsvunnede Sam Fischer funnet av Third Echelon-medarbeideren AnnA Grimsdottir. Det tar ikke lang tid før noen snikmordere skal ta knekken på Fischer, men han er badass og forhører lederen før han tar livet av alle sammen.
En ny konspirasjon er på trappene og Ficher må snike seg omkring for å redde verden fra en ny katastrofe.
For sniking er ikke overraskende viktig i Splinter Cell, spillserien var en av de første som populariserte spillmekanikken som i dag er helt vanlig i de aller fleste actionspill.
Sniking er fett
Det er få ting som er artigere enn å snike seg opp på flere ofre, merke dem og trykke kjapt på Y-knappen. Helt lydløst forsvinner fiendene fra skjermen, mens deres venner aner fred og ingen fare. Det er enkelt og inkluderende, slik at de som ikke har spilt alle de foregående spillene raskt kan få følesen av å være en skikkelig «bad ass».
Noen garvede spillere vil sikkert reagere på at spillet er mindre «hardcore» enn tidligere, men jeg tror nok det er en fordel.
Grafikken er utmerket, og gjør at atmosfæren i spillet er upåklagelig. Det er viktig for å gi spillerne en følelse av hvordan det er å snike seg rundt i mørket.
Innfrir ikke
Spillet skulle egentlig kommet ut i 2008, men ble av uklare grunner satt på vent. Da nye bilder av spillet dukket opp på E3 i 2009 var utseendet forandret og Sam Fischer så ganske annerledes ut.
Med tiden har forventningene naturlig nok vokst, og det viser seg at Splinter Cell Conviction ikke innfrir. Det ser flott ut og spillmekanikken er raffinert, men igjen svikter et stort spill på det jeg personlig er det viktigste punktet, historien.
