– Jeg har jobbet med dette spillet (noe jeg ikke er stolt over) … Sega burde ha kansellert Alpha Protocol i stedet for Aliens-spillet.
Dette skriver en anonym person i kommentarfeltet på nettstedet Joystiq sin anmeldelse av Alpha Protocol, jeg er enig.
En god idé
Det å kombinere et rollespill med en spionhistorie og sniking, høres utrolig spennende ut. Det finnes heller ikke mange spill som har tatt nettopp rollespillmekanikken vekk fra fantasiverdenen, om vi ser bort i fra Fallout-serien da selvsagt.
Etter en mislykket operasjon våkner agenten Michael Thorton i en militær sykestue, en fremmed kvinner ringer tilfeldigvis på PDA’en og forteller at han ligger tynt an. Den amerikanske regjeringa jakter på han og har kuttet all hans kontakt til offentlige kilder og systemer. Overbevist (eller paranoid) tar han i bruk alphaprotokollen som gir han mulighet til å fortsette som agent «undercover».
For det er selvsagt en stor konspirasjon inne i bildet, og Thornton skal avsløre hele greia.
En troverdig historie, eller i det minste en engasjerende historie er utrolig viktig, og det er på dette punktet Alpha Protocol feiler. Dette har jeg hørt, sett og spilt før.
Stivt og unaturlig
Jeg hyllet Red Dead Redemption for troverdige stemmeskuespillere og figurer, kan jeg ikke si helt det samme om Alpha Protocol. Animasjonen og grafikken til figurene vitner om at spillet burde ha kommet for to år siden, og dialogen er fylt av unaturlige pauser og kleine sitater. Skuespillerne gjør alt de kan for å redde historien, og det skal de ha honnør for.
(anmeldelsen fortsetter under traileren)
Du kan ofte velge hvordan Thornton skal reagere og svare i samtaler og i situasjoner, ved å angi hans humør. Skal du svare aggressivt, flørtende eller listig på hva en annen karakter sier? Trykk på anvist knapp før tiden går ut. Jeg må si at i utgangspunktet høres dette ut som et smart konsept, og i spillet vil karakterer reagere svært forskjellige alt ettersom hva slags holdning du velger å ha.
Dessverre fungerer ikke dette i praksis, og ettersom du ikke vet hva som vil bli sagt kan du ende opp med et helt annet resultat enn det du ønsket.
Ettersom dette også er et rollespill, vil du få erfaringspoeng for å ta ned fiender, enten i nærkamp eller med våpen. Hvordan vår venn Thornton klarer å få noe erfaring ut av kampene sine i det hele tatt er et STORT mysterie for meg.
Tilbakestående fiender
Ja, jeg vet det er et ord jeg ikke bør kaste rundt meg uten omtanke. Likevel må jeg si at når nær halvparten av fiendtlige figurer og soldater velger å kaste fra seg sine håndvåpen for å storme mot meg, ikke vitner om særlig høy intelligens.
Det er stort sett kun nødvendig å stå stille mens fiender kaster seg mot meg fra høyre og venstre, som om de ikke har noe høyere ønske i livet enn å bli skutt av nettopp meg.
Om du mot formodning skulle bomme på alle disse hjerneløse tullingene, så slår han meg en gang før han løper tilbake for å finne pistolen han kastet fra seg tidligere. Ugh, blir nesten sint når jeg skriver dette, så irriterende er den kunstige intelligensen i Alpha Protocol.
Vanskelig kombinasjon
Det er absolutt ikke lett lage et spill som er en blanding av tredjepersons actionspill og et rollespill, og jeg vil påpeke at selve rollespillelementene nok er det som fungerer best i Alpha Protocol… tross alt.
Frem til nå har jeg ikke nevnt grafikken, bortsett fra stive og humoristiske figurbevegelser. Det fordi at et spill kan ha dårlig grafikk, og fortsatt være spennende.
Alpha Protocol er hverken spennende eller har god grafikk.
På min Playstation 3-konsoll hadde spillet flere grafiske feil enn jeg gadd å telle, grafikken hakket flere ganger og så ut som den var flere år gammel.
Dette spillet hadde potensiale, men er gjennomsyret at slett håndverk. Stor valgfrihet til å styre spillets historie og samtale veier opp for mange feil, men ved dagens slutt har du hørt, sett eller spilt dette før.
