Det første Crackdown-spillet var en frisk pust i spillverdenen da det kom i 2007. En helt åpen verden som du kunne utforske slik du ville, mens du med store våpen spratt omkring og sprengte alt i lufta.
Herlig useriøst altså.
Med et par års utvikling var det kanskje ikke rart at jeg håpet på et nytt deilig og useriøst eventyr. Men resultatet er nedslående.
Er datamotstanderne idioter?
Pacific City har blitt slukt av kaos, og terroristorganisasjon Cell herjer. Du, en klonet agent, får en kjapp opplæring før du blir kastet ut for å gjenopprette orden i byen.
Enkelt oppskrift med andre ord, da er det ganske vanskelig å trå helt feil. Det har likevel Ruffian Studios klart.
For det første; greit at du har superkrefter, men er alle datastyrte motstandere helt idioter? Hallo? Jeg står ved siden av 4 – 5 stykker og skyter på vennene deres, men de ser en annen vei mens de peller seg i nesa.
For det andre; hvorfor ser spillet ut som det er flere år gammelt? Jeg tror Ruffian Games har brukt samme grafikkmotor som i spillet fra 2007, for dette ser ikke videre bra ut i mine øyne. Grafikk er ikke et kriterie for om spillet forteller en god historie, men her kommer jaggu et tredje punktet mitt.
Crackdown 2 klarer ikke å levere en god historie i det hele tatt. Det er strengt tatt som dette: “skyt deg inn her, skyt deg inn der, ta over denne basen”, sydd sammen med en pinlig tynn fortelling.
Huff, nå var det mye negativt å si her. Crackdown 2 er fortsatt ganske artig, i små mengder. Det er et perfekt spill for deg som trenger femten minutter med pause fra kjedelig arbeid. For det å løpe rundt og samle “orbs” og oppgradering, utforske byen og sprette fra hustak til hustak er fortsatt hylende artig.
Dessverre er dette spillet som en laber utvidelsespakke til det første spill å regne, mer enn en oppfølger. Spill heller Crackdown 1.
