Rett etter andreverdenskrig hadde USA atomvåpen, det eneste landet med makten til å bokstavelig talt tilintetgjøre en hel by.

Stalin satte i gang et forskningsprosjekt for å gi Sovjet-staten et tilsvarende våpen, og svaret ble Element-99. Ren energi, tidsreiser og ekstreme krefter kunne utløses av det tidligere ukjente stoffet.

Gjett hva som skjer nå… (Pst, noe gikk galt)

Russerne la lokk på basen Katroga-12, de ville skjule det som gikk så fryktelig galt. Så, plutselig, går en elektromagnetisk puls i lufta og et par helikoptere krasjer. To overlevende er fanget uten mulighet til å kommunisere med verden på utsiden.

Her tar du over, i rollen som Nate Renko, og jobben vil ikke bli lett for å si det sånn.

En dæsj av ditt og datt

På mange måter har Raven Software lånt mye fra “store brødrene” Bioshock og Killzone-spillene. Forskjellen fra Bioshock at er at vi er på en forlatt russisk øy og ikke under vann.

Og mange vil nok (feilaktig) sammenligne Singularity med disse spillene, og tenke at det ikke er verdt å spille. Det er feil, feil og atter feil.

Raven Software har, trass likhetene, klart å skape et enormt og spennende spillunivers.

Singularitetrelativitetsteorien er et punkt i romtid der en egenskap er uendelig. Wikipedia om singularitet

En av spillmekanikkens mer spennende sider er bruken av en såkalt “TMD” eller “time manipulation device”.

(anmeldelsen fortsetter under spilltraileren)

Den er festet på Renko sin venstre hånd, og er lett å bruke med Xbox-kontrolleren. Den lar deg forynge eller aldre objekter og fiender, bruke telekinses og selvsagt skyte energistråler.

Dette gir mye variasjon i løpet av spillets vel 8 – 9 timer lange historie.

Kjip flerspiller

En flerspiller del er også med, men her faller spillmekanikken til kort. Kampene er ikke balanserte eller særlig underholdene i lengden.

Singularity sin styrke ligger i historien og situasjonene hvor fortellingen krever at du bruker kløkt og intellekt for å løse oppgaver.

Grafikken og lyden gjør atmosfæren til en opplevelse, kanskje ikke på nivå med Bioshock, men fortsatt veldig bra. Du får faktisk tid til å ta innover deg omgivelsene før det raske tempoet i historien drar deg videre, for dette er ikke kjedelig.

Dessverre viser også Singularity tegn på hastverksarbeid, for jeg opplevde mange “bugs” og “glitches” i grafikken. Det ødelegger, men overskygger heldigvis ikke for spillets fortelling.

Singularity er et godt spill, som lider av at Raven Software ikke hadde penger til å gjøre den siste finpussen. Og det er nok ikke en “stayer” siden flerspillerbiten er enkel, ubalansert og raskt ganske kjedelig.

Liker du sci-fi, action og første personsskyetere, har du likevel nesten 10 timer med knall spilling foran deg.

Om SPILLET

Singularity

Hei! Les dette før du skriver en kommentar:
Vi vil gjerne ha engasjerte debattanter og setter pris på konstruktive bidrag til samtalen. Det er lov å være kritisk eller uenig, men hold deg til tema og vær saklig i dine begrunnelser (husk at det er lett å bli misforstått). Personangrep og trakassering er ikke greit - slike innlegg blir slettet. Vi vil også gjerne at du bruker ditt fulle navn når du kommenterer. Takk for dine bidrag, hilsen oss i P3 Filmpolitiet.