Jeg har ventet i 12 år – sommer, høst, vinter og vår. Starcraft-serien satte sine spor – ikke bare i min spilloppvekst, men i spillhistorien.
Det er fire år siden hendelsene i Brood War-spillet utspant seg, og vi møter igjen Jim Raynor. Han er en real cowboy, etter alle kunstens regler. Værbitt, mørk, dyster og mystisk – han har en fortid som står skrevet i furene i ansiktet hans.
Dramatikk
Kerrigan, et tidligere menneske, ble fanget av de insektslignende Zerg-styrkene og forvandlet.
Nå er hun tilbake, og Raynor må kjempe en innbitt kamp for å redde milliarder av mennesker som lever på planetene ytters i universet.
Starcraft 2 (i enkeltspillerdelen) legger stor vekt å fortelle historien til spilluniverset. Det setter jeg stor pris på! Selv om Blizzard fortsatt lener seg i stor grad på mellomsekvenser kan du nå også, mellom oppdrag, bevege deg rundt på romskipet til vår mann Raynor. Skipet Hyperion befolkes etterhvert av figurer du møter på forskjellige planeter, og du kan snakke med de for å utdype enklethendelser i historien.
Dette gjør at spillets historie er enklere å få med seg, og ikke minst er den mer engasjerende enn noensinne.
Jeg skal være ærlig å si at jeg dreit i historien i RTS-spill tidligere, langtekkelige mellomsekvenser er noe jeg hater. Likevel har jeg tatt meg selv i å bli drevet videre i fortellingen, og for en fortelling! Stemmeskuespillerne er gjør gode figurer og skaper troverdige roller i fortellinga.
Hakk i plata
Alt er ikke bare fryd og gammen, for Blizzard har ofte problemer med hvordan de skal sy sammen mellomsekvenser, strategioppdrag og livet ombord på romskipet. Det føles med andre ord noen ganger som om det er et hakk i plata.
Hovedelementet til Starcraft-spillene, og alle RTS-spill, er strategioppdragene på bakken. Hvor du styrer enheter ovenfra, bygger opp basen din og samler ressurser.
Det første spillet ble veldig populært på LAN og over nett, fordi det var så godt balansert. Det var ferdighet, kunnskap og taktikk som gjorde at du vant – ikke tilfeldigheter og ubalanserte enheter.
Dette har Blizzard tatt med seg inn i Starcraft 2, som med sine nye enheter og spillfunksjoner er like vanedannende og artig som forgjengern.
Nye Battle-nett = bra
Det nye Battle.net-systemet har vært gjenstand for mye kritikk, men jeg mener det fungerer veldig godt. Det tar kort tid å finne motstandere, det er lett å organisere venner og du blir alltid satt opp mot noen med tilsvarende ferdighetsnivå. Jeg har enda ikke opplevd noe som har fått meg til å savne den gamle LAN-muligheten.
Starcraft 2 gjør ære på sin fortid, og henter inn et par nye elementer som plasserer spillet på en fin plass i spillhistorien.
Likevel sliter Blizzard litt med leveringa av historien og med tanke på at det er 12 år siden sist så savner jeg egentlig litt mer innovasjon. Kanskje Starcraft 2 er litt for lik eneren?
Jeg brukte 16 timer på historiedelen, noe som er en respektabel lenge på et spill. Du har også mange utmerkelser du kan få om du klarer forskjellige oppgaver i hvert oppdrag. Samtidig sniker det seg inn en følelse om at det kanskje var litt lite med 16 timer, jeg har tross alt ventet i 12 år.
Hva mener du?
[poll id=»13″]
