Etter at første sesong av Being Human var ferdig, eller kanskje underveis i første sesong, tror jeg Toby Whitehouse satte seg ned for å bestemme den videre retningen serien skulle ta. Siden Being Human fikk fornyet tillit, var det vel naturlig å vurdere eventuelle forbedringer.

Den første sesongen inneholdt både romantikk, drama, humor, samfunnskritikk og skrekk, og en kan trygt si at den sprikte i flere retninger. Det Toby Whitehouse fant ut, var at han ville ha mer av alt.

Og jeg kan ikke si at jeg klandrer ham for det. Hvorfor endre oppskriften på noe som får penger til å fortsette? Being Human sesong 2 er fortsatt akkurat den samme serien, og hvis du likte sesong én, bør du være på vei mot kiosken akkurat nå.

Sjarm og depresjon

Being Human sesong 2 lar hovedpersonene ta steget videre, uten at det forandrer så mye på situasjonen deres. Annie er fortsatt ekstremt sjarmerende, og hun har blitt seriens bærende dame, siden hun er så fantastisk herlig et vesen. Spøkelsestilværelsen er den jeg har sett minst av i film og serier, og kanskje den jeg synes er mest spennende i Being Human. Annie trengs virkelig for å veie opp mot de to selvmedlidende misantropene hun bor sammen med; George og Mitchell.
Anmeldelsen fortsetter under bildene.

Being Human (Foto: Paramount Home Entertainment)
Annie sammen med fyren hun jobber i baren hos.
Being Human (Foto: Paramount Home Entertainment)
Mitchell og George på favorittsofaen.
Slitne vampyrer

For sistnevnte har verden blitt enda et hakk mer ansvarstynget og strevsomt etter at vampyrlederen Herrick døde i slutten av sesong én. Folk forventer at Mitchell skal tre opp på tronen og ta på seg rollen som leder, men for Mitchell er det utrolig mye stress å måtte forholde seg til BÅDE blodtørstige vampyrundersåtter OG politi og helsevesen. Så han prøver en mellomting. Det er ikke direkte kjipt å følge med på Mitchells hverdag, men jeg synes vampyrgjengen er Being Humans svakeste side. De ser så pompøse og liksom-blodtørstige ut. Nesten som en brusreklame med møkkete klær og fett hår.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Being Human (Foto: Paramount Home Entertainment)
George får etter hvert fikset seg et bur til å ha på rommet.

Da er det fetere med varulvelementet. George er en skikkelig sutrepung, men han skifter om til varulv helt på høyde med det beste jeg har sett av varulver på film. Her har BBC putta penger på bordet. Og det betaler seg. Synd det er så sjeldent fullmåne. Men bra for innbyggerne i Bristol.

Sidesporene er mange, men de er der for å holde Annie og George beskjeftiget mens Mitchell kjefter på vampyrene; den store kjærligheten må jo finnes der ute, selv om man er et mytologisk vesen? Og om ikke kjærlighet var nok å takle, har et forskerteam med uvisse hensikter og brutale virkemidler dukket opp i Bristol. Den britiske humoren som preger Being Human løfter de trasige trivielle situasjonene, men tar også litt luven av de makabre og skrekkelige hendelsene.
Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Being Human (Foto: Paramount Home Entertainment)
George og den ene dama i det brutale forskerteamet.

Den ekstreme sarkasmen og de kjappe replikkene høres bare rare ut når det er en angrende varulv eller en mystisk nymfoman vampyr som snakker.

Uvesentlige avsporinger og oversnappy replikker ødelegger litt for sesong to av Being Human; gledelig nok er det mye blod, vold og action også. Og på sitt beste tar den vampyrer og varulver og spøkelser til nye høyder.

NRK3 sender Being Human sesong én i reprise tirsdager 22:25, og episodene ligger i nett-tv sju dager etter sendetidspunkt.

Being Human sesong 2 er ute på DVD nå.

Om SERIEN

Being Human

Hei! Les dette før du skriver en kommentar:
Vi vil gjerne ha engasjerte debattanter og setter pris på konstruktive bidrag til samtalen. Det er lov å være kritisk eller uenig, men hold deg til tema og vær saklig i dine begrunnelser (husk at det er lett å bli misforstått). Personangrep og trakassering er ikke greit - slike innlegg blir slettet. Vi vil også gjerne at du bruker ditt fulle navn når du kommenterer. Takk for dine bidrag, hilsen oss i P3 Filmpolitiet.