[audio:https://p3.no/filmpolitiet/wp-content/uploads/2010/08/track.aspx_.mpeg
|titles=Father of a thousand kids – The Blood]
Uhyre komplekst har det vært, med en enormt detaljert innføring i hverdagen til havnearbeidere, politikere, advokater, dommere, uteliggere, lærere, journalister, redaktører, narkomane, langere, hjørnegutter og politi. Jeg har aldri hatt så stor glede av en tv-serie noen gang.
Det nærmeste jeg kommer, er The X-Files, krigsserier og animerte perler som The Simpsons, Futurama eller American Dad. Hvorfor karakterdramaet The Wire har greid å fenge meg, handler om det gigantiske figurgalleriet, måten disse ikke blir presentert på, og den kjærlige pessimismen som skaperne beskriver systemet med.
Saken fortsetter under bildet.
Hva folk utsetter seg for
Jeg ble sjokkert når jeg hørte om Ole og Bitten, som hadde sett alle fem sesongene på én helg. Og Martine og Ali Ismaki, som sa til meg, ektefølt og glade på mine vegne, at de visste hvor heldig jeg var som hadde serien til gode. Og nå sist: Kirsten og Jon Eddy som hadde snust på Mad Men, men som seriøst vurderte å se The Wire én gang til.
Og så satte jeg meg ned med kona mi og vi ble kolossalt revet med. Men på en helt ulogisk måte i seriesammenheng. Jeg tenkte: hvordan i alle dager kan de bare la være å presentere en polititspaner?? Først etter en tre-fire episoder fikk jeg tak i navnet på figuren(ved hjelp av kona mi, som lettere får med seg navn). I alle dager…hvem er han nye hjørnegutten? Stod ikke han på et annet hjørne sammen med noen andre litt tidligere? Og hvordan kan jeg se om dette er en østkantgjeng eller en vestkantgjeng??
Jeg svømte på dypt vann og var tvunget til å bli kjent med figurene slik jeg ville blitt kjent med dem ved å kjøre rundt i Baltimore selv. Med kona i sjåførsetet. En svært vanedannende metode.
Oversetterens takk
«Hjørnegutten»…oversetteren skulle fått en kake. Kjære oversetter, jeg skjønner ikke hvordan du har kommet deg gjennom alle de latterlig tekniske formuleringene og det vilt kryptiske gatespråket, men det har du gjort, og du har gitt meg en opplevelse for livet.
Når din tur kommer
Når siste episode i sesong fem tonet ut, gikk det opp for meg at den skjeggete sponsoren med det tynne håret faktisk var Steve Earle, mannen som synger tittelsporet. Og det sier ikke så rent lite om hvor stor og omfattende The Wire er. En tv-serie som kommer til å bli sett igjen og igjen, siden det finnes så mange historier fra alle som har sett den om hvor oppslukt de ble og hvor mange episoder de så uavbrutt, sittende ved kjøleskapet mens de pissa og dreit i tomme melkekartonger. Din tur til å se The Wire kommer alltids, og da skal du si ja. Det er en investering i samfunnsinnsikt og nestekjærlighet, tross alt.
Hva nå? Jo, Treme!
I kveld, David Simon. Skal jeg se premieren på ditt neste show. Og jeg har sett nok til å skjønne at Bunk er med. Bunk kunne fått meg til å se en sesong av Seventh Heaven. Så god er han. Og at Bunk er med, er alt jeg trenger å vite før jeg skrur på Canal Plus Series i kveld, klokka 20:00.
Jeg skal tidsnok felle dommen over Treme, men akkurat nå er det nok at jeg elsket The Wire. Den har gjort meg glad i gata.
Spotify:
..and all the pieces matter, Five Years of Music from The Wire
Music from HBO’s Treme by @wariuffs (tusen takk, Marius i kommentartråden!)
