Da det første Mafia-spillet kom i 2002, fikk spillet raskt en kultstatus, og i mange lange år har jeg fulgt utviklingen av etterfølgeren Mafia II.

Nå som spillet endelig er kommet i butikkene må jeg innrømme en ting – jeg ble skuffa.

Etter alle disse årene, hadde jeg forventet et mye bedre spill om mafialivets opp- og nedturer.

Skyter seg til topps

Vito Scaletta og hans bestevenn Joe Barbaro blir tatt under et juvelran, og må velge mellom å bli fengslet eller bli med i hæren. Han velger det sistnevnte.

Gjennom militærtjenesten blir Vito sendt til Sicilia, for å befri øya – og der får han sitt første med med mafiaen.

Tilbake i den fiktive byen Empire Bay, blir Vito med i mafiafamilien Falcone som en såkalt “made man” – en utenforstående som må slå seg frem i hierarkiet.

Reklamekampanjene og forhåndsomtalen av spillet har lovet at byen, som er inspirert av 40- og 50-tallets New York, skal være et tidsriktig bilde av mafiaens gullalder. Da er det lett å tro at du får hele Empire Bay for dine føtter.

Det er vel ikke helt sant 2K Games?

Folketomt

Oppdragene i spillet gir ikke mye rom for utforskning av det byen som utviklerne har laget; fra du er ferdig med et oppdrag tar det ikke lang tid før et nytt starter. Du har med andre ord nesten ikke mulighet til å stikke deg unna for å leke deg rundt i Empire City.

Dette spillet kommer ikke unna en sammenligning med GTA4, som oppfordret deg til å utforske byen. Når Mafia II ber deg om å utforske, finner du fort ut at byen nærmest er folketom.

Enten du kjører til en bensinstasjon litt utenfor hovedområdene i spillet, eller andre litt mer interessante steder – følelsen av at Mafia II er som et hult skall dominerer. Det er et veldig fint skall eller en fasade om du vil kalle det det, men like fullt et tomt skall.

På GamesCom i 2009 møtte jeg produsent Denby Grace, og spurte litt om arbeidet med å gjenskape 40- og 50-tallet. Anmeldelsen fortsetter under videoen.

Ensformig kampsystem

Igjennom nær sagt alle kampsekvensene i spillet, plukker du ned fiendene dine i det de hopper opp fra sine respektive gjemmesteder – med andre ord er “cover” noe du bruker mye i Mafia II. Totalt har jeg i løpet av 10 timer med spilling brukt nesten halvannen time på knærne bak en boks, det er ekstremt ensformig i lengden.

Følelsen av at spillet gjentar seg selv blir tydelig etter et par timer, da du for ørtende gang IGJEN løper ned en korridor mens du knerter andre mafiakarer.

Og når fiendene i tillegg er mindre intelligente, stiger irritasjonsnivået mitt raskt.

Når spillet er delt mellom disse kampsekvensene, lange cut-scenes og kjøring mellom oppdrag – føler jeg at spillet ikke klarer å overbevise i lengden. Historien som med en gang er både spennende og engasjerende blir som et punktert dekk etter et par timer.

Alt som går opp, må komme ned

Kanskje har Mafia II blitt skadelidende av de høye forventingene mine, dette er ikke det spillet jeg ventet meg. For all del, Mafia II er et greit spill. Det har (i starten) en drivende godt fortalt historie, med figurer som er troverdige og fantastisk stemmelagt.

Likevel faller spillet fra hverandre underveis i historien, detaljene forsvinner og spillmekanikken er for dårlig.

Selv om utviklerne har forsøkt å fylle Empire Bay med tidsriktige elementer som biler, butikker og ikke minst  den flotte musikken, er det noe som ikke stemmer.

Det var en trist følelse som fylte meg da jeg tok meg en kjøretur for å nyte den vakkert konstruerte byen, Empire Bay er som en spøkelsesby – vakker på overflaten, men tom på innsiden.

Om SPILLET

Mafia II