Om du tenker deg om, hvor mange kvinnelige spillhelter finnes det? Ikke mange!
Den ubestridte dronning for min del er Samus fra Metroid-spillene.
Hun har en lang historie, og danker ut Lara Croft fra Tomb Raider med over ti år. Det første Metroid-spillet kom nemlig i 1986.
Spillet starter der Super Metroid fra 1994 slutter, den siste kampen mot Mother Brain. Etter kampen flykter hun fra planeten, og våkner på et av romskipene til den galaktiske føderasjonen.
Der møter hun resten av figurene som tar deg videre i den overraskende historien.
Det er tydelig at Nintendo har nytt godt av samarbeidet med Team Ninja, og det er godt å se flere spill med en episk historie komme til Wii. Jeg håper allerede nå at Samus er tilbake for godt på Nintendo-konsollene.
Tradisjonelt, men nyskapende
Samus styres ved hjelp av piltastene (på godt spillspråk: «d-pad») på Wii-moten, og det er ikke noe bruk av analogstikken. Wii-moten holdes også sidelengs, slik de gamle Nintendo-kontrollerne ble brukt.
Det er i seg selv litt av et trekk, for nær sagt alle spill hvor figurene beveger seg i 3D-miljøer bruker nettopp analogstikken.
(anmeldelsen fortsetter under bildet)
Spillet viser likevel at piltastene fungerer utmerket i et tredimensjonalt miljø. Det krever kanskje litt tilvenning for de som er vant til spill som Killzone og Halo, men tredjepersonsperspektivet og styringa i Metroid: Other M fungerer som hånd i hanske. Det føles litt retro, men veldig riktig.
Når du peker Wii-moten på skjermen, går du også inn i førstepersons perspektiv. Siden spillet ikke bruker en Nunchuck, vil Samus nå bare bli stående stille og se rundt seg ved at du trykker inn B-knappen.
Her kan du peke deg ut spesifikke fiender, og skyte raketter og alt det andre som finnes i Samus sitt arsenal. For å undersøke visse elementer i spillet, og starte forhåndslagde filmsekvenser må du også ta i bruk peketeknikken.
Det gir et litt merkelig brudd i spillet, men etter en liten stund føles bytte mellom tredjepersons og førstepersons perspektiv like naturlig som å bruke kniv og gaffel.
Retrografikk
Wii har ikke den kraftigste grafikkprosessoren, men spillet plasserer seg like fullt i toppsjiktet av hva konsollen kan levere.
Noen reagerer kanskje på at Metroid: Other M ser litt gammeldags (retro) ut, men detaljer som lys, skygger og omgivelser gjør spillet til en grafisk fest (på Wii).
I tillegg er CGI-sekvensene veldig pene, og bidrar til å utbrodere historien til Samus. Vanligvis er jeg skeptisk til ferdiganimerte sekvenser, siden spill selv kan fortelle historie uten å måtte ty til kortfilmer inne i spillet.
Noen ganger kan det også virke som om Wii-konsollen har problemer med å kjøre grafikken i spillet. I situasjoner hvor det skjer eksepsjonelt mye og er mange effekter på skjermen, føles det ut som om spillet går inn i en midlertidig saktefilm.
(anmeldelsen fortsetter under traileren)
Etterlengtet, på flere måter
Selv om jeg skryter mye av Metroid: Other M, så er ikke spillet perfekt. Det kommer mest sannsynlig til å irritere hardbarka tilhengere av de tidligere spillene.
Historien ligner mest en blockbuster fra Hollywood, og er fylt med klisjeer. Noe som gjør at du bør ha evne til å leve deg totalt inn i det som skjer for å kunne nyte de eksplosive actionscenene.
Men, Nintendo skal ha ros for å faktisk fokusere på historiefortelling – noe som egentlig er en liten revolusjon med tanke på hvor opptatt de har vært av spillmekanikk tidligere (Zelda-spillene er et unntak, men hvor mye historie er det i Mario-spillene?).
Metroid: Other M er et særs etterlengtet spill til Nintedo Wii, som frem til nå har manglet gode actionspillopplevelser.
