Pushing Daisies kan kanskje best beskrives som en serie der Tim Burton møter…. hvem? Tja, si det? Og er det så nøye hvem ham møter? Pushing Daisies ser ut som det er lagd av Burton. Og skrevet etter to liter kaffe intravenøst.
Kristin Chenoweth bringer inn en Dolly Partonsk sexappeal som Olive Snook.
Serien beskrives best som en eventyrkrim som spinner rundt en baker ved navn Ned, hans kjæreste Chuck, hans ansatte Olive og hans venn, privatetterforskeren Emerson Cod.
Bakeren Ned kan nemlig bringe døde tilbake til live ved å ta på dem. Men bare én gang. Ved neste berøring er den døde død for godt.
Du ser vel at en slik egenskap kommer godt med for en privatetterforsker? Ned involveres derfor i en rekke av Emerson Cods mordsaker sammen med Chuck og Olive, som kan sjarmere og liste seg inn overalt.
Anmeldelsen fortsetter under bildet.
Øyesnadder
Pushing Daisies helt vanvittig å se på. Et bombardement av farger og former og lys som varieres i et helt vanvittig tempo. En kul opplevelse, siden det overgår det meste jeg har sett i seriesammenheng.
Det er nok også dette som trekker meg tilbake etter noen episoder. Øynene mine vil gjerne se mer av Pushing Daisies‘ fantastiske kostymer og omgivelser. Hadde det ikke vært for at serien er masete som et lokomotiv.
Anmeldelsen fortsetter under bildet.
Tett skrevet og tett fortalt
Dialogen og fortellerstemmen går konstant i Pushing Daisies, og selv om dialogen preges av en ekstrem overflod av ord, kreves det samtidig at jeg følger med. Jeg tar én liten tur ut av rommet og vips: hovedpersonene har en samtale seg imellom om en fyr som akkurat var innom og introduserte seg og sa noe viktig som ikke refereres til. Og jeg må spole. Igjen.
Pushing Daisies spilles i en ekstrem stil, på den måten at alle følelsene er ganget med tre, alle replikkene sies dobbelt så fort som normalt og de fleste replikkene er ekstremt uttenkt på forhånd. Jeg personlig måtte hatt fire-fem minutter på bakrommet bare for å formulere en lignende replikk. For ikke å snakke om å fremføre den.
Bare for å forsterke den hektiske formen, tikker eventyrmusikken i vei som ei stoppeklokke. Å se flere episoder av Pushing Daisies på rappen, er som å snakke over tjue minutter i telefonen uten handsfree. Ørene vil ha hvile. Men øynene vil ha mer.
Anmeldelsen fortsetter under bildet.
De fargerike og den kjedelige
Skuespilleriet holder et jevnt over høyt nivå, og de som utmerker seg er Chuck (Anna Friel), Emerson Cod (Chi McBride) og Olive (Kristin Chenoweth). Dette trekløveret spiller med sjarm og gnist og glimt og tilstedeværelse og alt det som kan sies om skuespillere som tydelig koser seg med rollefiguren sin.
Ned, spilt av Lee Pace, holder ikke helt oppmerksomheten min. Kan det være fordi de tre andre rundt ham er så fargerike og utadvendte? Jeg tror det. Det er ikke maks for en serie å bygges opp rundt en nøytral, hyggelig vanlig fyr fordi du har tre andre spennende figurer du vil omgi ham med. Se også problemet med Ted i HIMYM.
Anmeldelsen fortsetter under bildet.
Den heite servitrisa
Et annet aspekt ved Pushing Daisies, er den Dolly Partonske sexappealen Kristin Chenoweth bringer inn som Olive Snook. Hun har en magnetisk tiltrekningskraft på meg, og én episode med Olive Snook i utvalgte kostymer er heitere enn alle episodene av Frustrerte Fruer til sammen.
Lager sin egen sjanger
«The facts are these«, som fortellerstemmen fortellerstemmen til Jim Dale sier: Pushing Daisies er et fabelaktig håndverk i litt for opphauset tempo. Men absolutt verdt en titt hvis du liker fantastisk realisme, ville krimplott og karikerte figurer. I så måte lager Pushing Daisies sin egen sjanger.
Anmeldelsen er basert på de fire første episodene av DVD-utgivelsen av sesong 2. Pushing Daisies sesong 2 er ute på DVD og Blu-ray nå.
