Med stor fare for å bli en gnålete “alt var bedre før” – kjerring, sier jeg det bare rett ut. Jeg synes ikke The Pacific kan måle seg med Band of Brothers. I hvert fall ikke når det gjelder de tingene som gjorde Band of Brothers til en fantastisk serie om krig.

Les Torfinns anmeldelse av The Pacific

En kan kanskje argumentere for at seriene ikke kan sammenlignes fordi de portretterer forskjellige krigssituasjoner og mennesker. Likevel har seriene samme skapere og bakmenn, nemlig Steven Spielberg og Tom Hanks, og Gary Goetzman. Det er kanskje ikke så rart at man håpet at The Pacific var en serie som kunne gi samme tilfredstillelse som sin storebror.

Sjekk ut: Anmeldelsen av krigsdokumentarenArmadillo

Livet, krigen, og alt i mellom

Det er en grunn til at Band of Brothers har en æresplass i DVD-hylla mi, og det er ikke på grunn av flotte eksplosjoner og heftige kampscener. Det er på grunn av alt som skjer mellom dette i serien. Samholdet mellom soldatene, de mange forskjellige karakterene, og de forholdene som oppstår når man er ute i kamp sammen. Det er galgenhumor, gutteprat, og herlige personligheter.

Se traileren til Band of Brothers her

Jeg storkoser meg i episodene når kompaniet må forsvare skogsområdene i Bastogne. Det blir beskrevet som noe av det hardeste kompaniet måtte gjennom, men episodene er likevel fylt med mye positive øyeblikk til tross for bitende kulde, lite ammunisjon, og matmangel.

Artikkelen fortsetter under bildet

Band of Brothers er en serie jeg stadig vender tilbake til. (Foto: HBO)
Band of Brothers er en serie jeg stadig vender tilbake til. (Foto: HBO)

Tidene beste krigsserie?: Les anmeldelsen av Generation Kill

Tunge saker

The Pacific er tunge greier å se på. Serien er overhodet ikke dårlig, men det er tungt å se en serie hvor det ene nederlaget kommer etter det andre, og sjokkskadede soldater stirrer tomt i lufta mens de behandler hverandre som dritt.

Etter en runde med The Pacific måtte jeg balansere det hele ut med noen episoder Glee for å ikke ville skyte meg selv etter all jævelskapen.

INTERVJU: The Pacific-aktuelle Joe Mazzello

Jeg sitter også å lurer på hvor samholdet og kameratskapet har blitt av i The Pacific. Dette er så fremtredende og viktig i Band of Brothers, at det blir rart når det virker som om ingen av mannfolka i The Pacific bryr seg noe særlig om hverandre. Men hva vet jeg; kanskje det var slik soldatene opplevde det?

Jeg klarer bare ikke å knytte meg til karakterene i The Pacific, noe som nesten er ekstra viktig i serier eller filmer om krig. Eksplosjoner, action, og død har jeg sett før. Gi meg noen jeg kan bry meg om.

God på bunnen

Ikke misforstå, dette er ikke en slakt av The Pacific. Håndverket er upåklagelig. Torfinn ga serien en femmer, og det er jo ikke helt ufortjent.

Seiren er troverdig, hard, og mørk, og jeg tviler ikke et sekund på noen av skuespillerne. Kulturkrasjet og kaoset er fantastisk skildret, og har ikke et fnugg av tvil om hvor jævlig tilværelsen var under krigen i stillehavet.

Les også: Seriene og filmene om krig som er verdt å få med seg

Gjørme, død, og håpløshet

Jeg er likevel ikke fornøyd. Det jeg har fått igjen for å se The Pacific er mange timer med gjørmedekte soldater, det verste av krigens død og jævelskap, og bilder av soldater som stirrer tomt ut i lufta på leting etter en vei bort fra helvetet de befant seg i.

Og mens soldatene stirrer tomt ut i lufta i The Pacific, lengter jeg tilbake til Winters, Nixon, Perconte, Malarkey, og alle gutta fra Easy company som jeg ble så glade i, og som jeg faktisk brydde meg om.

Hva synes du om The Pacific? Kommentér i vei!

Hei! Les dette før du skriver en kommentar:
Vi vil gjerne ha engasjerte debattanter og setter pris på konstruktive bidrag til samtalen. Det er lov å være kritisk eller uenig, men hold deg til tema og vær saklig i dine begrunnelser (husk at det er lett å bli misforstått). Personangrep og trakassering er ikke greit - slike innlegg blir slettet. Vi vil også gjerne at du bruker ditt fulle navn når du kommenterer. Takk for dine bidrag, hilsen oss i P3 Filmpolitiet.