Ubisoft har med sine Assassin’s Creed-spill en av de mest spennende spillkonseptene på markedet. Historisk action blandet med fremtids science fiction, klarer spillgiganten å stable et tredje spill på beina?
Ja, det gjør de.
Desmond Miles, vår hovedperson, er på flukt fra den onde organisasjonen Abstergo. Flukten fører Miles dypere inn i sitt eget DNA, og ved hjelp av Animus-maskinen kan han gjenoppleve sine forfedres minner.
Smart historie
Inne i minnemaskinen (tenk litt Inception møter The Matrix, bare at du er en forfader i drømmen din) er hovedpersonen fortsatt Ezio Auditore di Firenze, og spillet veksler intelligent mellom nåtiden og drømmeverdenen.
Miles sin virkelighetsoppfatning har blitt forstyrret av minnene til Ezio, noe som fører med seg mange smarte fortellergrep i historien.
Og det er selve historien som er Assassin’s Creed: Brotherhood (AC:B) sin sterkeste side. Denne gangen fører drømmene oss til vakre Roma, hvor Borgia-familien har tatt et stramt grep om byen.
Hvorfor engelsk?
Da jeg anmeldte Assassin’s Creed 2 for ett år siden, klaget jeg over parodisk dårlige stemmeskuespillere. Samme besetning er hentet inn på ny, denne gangen har de tatt grep slik at spillet ikke lider under stemmeprestasjonene hele tiden.
ANMELDELSE: Call of Duty – Black Ops
Spillets fortelling (minnedelen) foregår i renessansens Italia, og dermed syns jeg det er veldig merkelig at figurene snakker gebrokkent og tullete engelsk-italiensk. Jeg nevnte over at stemmeskuespillerne ikke hele tiden gjør skamme på spillfigurene, men noen ganger er det direkte pinlig å høre stemmeskuespillerne lire av seg dialogen sin.
Jeg tror spilluniverset hadde vært mye mer troverdig om språket inne i drømmene til Miles hadde vært italiensk, med engelsk i den delen av fortellinga som foregår i nåtiden.
Spillets menyer og undertekster er forøvrig oversatt til norsk, noe jeg setter STOR pris på. All bakgrunnsinformasjon er også tilgjengelig på norsk, noe som har ført til at jeg har lest ivrig igjennom alt bakgrunnsmateriale. Til neste gang bør Ubisoft koste på seg en korrekturleser, for makan til mange skrivefeil har jeg ikke sett siden min egen barneskoleutdannelse.
Denne bakgrunnsinformasjonen har gitt meg ny kunnskap om livet og levnet til renessanse-Italia – for alt fra lokasjoner, personer og grupperinger er hentet fra virkeligheten. Borgia-familien, som styrer Roma, er det ikke vanskelig å lese mer om på for eksempel Wikipedia. Jeg har lært historie mens jeg har spilt et spill, hvem kunne trodd slikt?
Spill er IKKE film!!!
En annen ting – hvorfor lar ikke Ubisoft oss ta del i de store actionscenene? Ofte henviser Assassin’s Creed: Brotherhood spilleren til en passiv posisjon, hvor vi kan se på viktige hendelser i spillfortellinga.
(minispoileralert, hopp over bildene for å gå forbi sensitiv tekst)
I starten av spillet angriper Borgierne landsbyen hvor du har møtt din familie – midt på natten blir du vekket av kanoner som får huset til å rase sammen. Hvorfor viser spillet oss disse hendelsene, men lar oss ikke ta del i de?
Uncharted 2: Among Thieves er et eksempel på spill som lar spillerne ta kontrollen i slike situasjoner – det skaper en dypere og mer intens spillopplevelse. Det er også en av egenartene til spill, en god spillformidler skal ikke behøve å ty til fortellergrep fra film.
Til AC:B sitt forsvar så vises det også eksempler på interaktiv historiefortelling.
I andre sekvens, hvor Desmond gjennom Ezio sine minner finner en hemmelig vei inn i byen, fortelles bakgrunnshistorien sømløst med jeg som spiller har interaktiv kontroll over spillfiguren.
TOPP 5: Hakeslipp i spill
Jeg forstår årsak og sammenheng – dette er det jeg savner i mange nye spill i dag. La meg, som spiller, ta en aktiv del i formidlingen (ikke selve historien).
(anmeldelsen fortsetter under bildet)
Knert, eller bli knerta
Flerspillermuligheter har lenge vært etterspurt av spillseriens tilhengere, og i AC:B er det endelig mulig å fly over hustakene i jakt på din beste kompis.
Av de åtte forskjellige modiene er det «Wanted» som er det absolutt mest spennende.
Opptil åtte spillere skal jakte på hverandre, men dette er ikke en tradisjonelt «deathmatch» eller dødskamp. Her gjelder det å være listig, for mens du jakter på ditt mål blir også du jaktet på. Du må snike deg omkring, og blande deg inn i lokalbefolkningen for å vinne.
I tillegg er det lagt inn et nivåsystem som gir deg nye ferdigheter og kostymer etterhvert som du spiller over internett.
ALT OM: Spill hos Filmpolitiet
Når ikke opp
Assassin’s Creed: Brotherhood har en utrolig spennende historie, men blir ikke mer enn middelmådig takket være dårlig fortellerteknikk. Spesielt er spillets åpning lite engasjerende, og det tar en time eller to før jeg er oppslukt av historien.
Spillet hadde potensiale til å bli GOTY-materiale (årets spill), men selv ikke en morsom flerspillerdel kan rette på inntrykket.
Jeg har kommet med mange kritiske punkter i denne anmeldelsen, men det hele kan best oppsummeres slik:
Lar du deg rive med av en spennende historie har du mange gode timer foran deg.
