Et utrolig spennende år i spillets tegn er snart over. Det har ikke vært større felles teknologisk front i spillbransjen noen sinne – to nye bevegelseskontrollere er kommet på markedet og 3D er på full fart inn på flere konsoller.

Det er ikke 3D som er fremtiden i min mening, men måten vi samhandler med teknologi på.

Her er både Xbox Kinect, Playstation Move og Nintendo Wii veldig viktige.

Min påstand er at spill først nå begynner å finne sin egenart, sin helt unike måte å formidle historier og fortellinger på.

Spill – et gammelt medium

Når det første spillet ble laget er et lite mysterium, mange lærde strides om akkurat dette. Det vi vet var at de aller første elektroniske spillene dukket opp på 50-tallet, og mange trekker frem Tennis for Two fra 1958 som protospillet. Og for ordens skyld, når jeg bruker ordet “spill” mener jeg elektroniske spill.

Med det som utgangspunkt kan vi si at spill har utviklet seg i løpet av 50 år – hvordan er denne utviklingen sett i forhold til andre medier?

The Horse in Motion. (Foto: Library of Congres - Public Domain)
The Horse in Motion. (Foto: Library of Congres - Public Domain)

En serie bilder av en hest som galopperer fra 1878 er et kjent symbol, og representerer for mange de første og ustøe skrittene mot det filmmediet vi i dag kjenne – som har perfeksjonert formidlingen av følelser, figurer og fortellinger.

Først mot slutten av 1920-tallet fikk film virkemiddelet lyd, og det tok enda mange år første fargebilder var standard. Det tok med andre ord mange år før filmmediet fant sin nåværende form.

Jeg mener på ingen måte at filmer fra før fargebildet inntog eller stumfilmer er mindre verdt – det finnes mange viktige mesterverk og klassikere (personlig har jeg et sterkt forhold til D. W. Griffith sitt epos Birth of a Nation fra 1915.

På samme måte har spillmediet eksperimentert i mange retninger, og har i dag også sine tidligere klassikere.

Mot en ny fremtid

Tilbake til påstanden min – det er først nå spill begynner å finne sin egenart, sin unike måte å formidle fortellinger på.

Lenge har det vært vanlig (det er det også fortsatt) å lene seg på filmatiske virkemidler for å etablere spillfigurer, skape emosjonelle bånd og gi en engasjerende spillopplevelse.

Jeg applauderer alle forsøk på å nærme seg disse punktene uten å la filmen være det største forbildet.

Et av årets beste spill er Heavy Rain, som nettopp tar noen uventede valg i sin formidling. Spillet åpner ikke med et typisk anslag, men velger å la oss bli kjent med spillets hovedfigur på en ganske annerledes måte.

ANMELDELSE: Heavy Rain

Et av mine holdepunkter ankerpunkter mot spillet var at det føltes kronglete å måtte gjenskape bevegelsene til hovedfiguren i spillet med en håndkontroller – nå er spillet ute med støtte for Playstation Move og jeg tør påstå at det gjør mye for innlevelsen jeg opplever.

Sømløse opplevelser

Med Kinect har Microsoft valgt det desidert dristigste valget med tanke på bevegelseskontrollere. De har rett og slett fjernet behovet for å holde en kontroller i hånda.

Det er ikke dette faktumet som er viktig i mine øyne, men teknologien Kinect representerer. Gjenkjennelsesteknologi er nå så billig at det når forbrukere!

Ofte må jeg bruke kjente analogier for å forklare spillord og begreper – og jeg smeller til med en litt dristig forklaring på hvorfor jeg mener Kinect står i spissen for fremtidens spillopplevelse.

Morgendagens spillere vil oppleve spill som om de er koblet til The Matrix. Nei, jeg mener ikke at vi vil være koblet til et nettverk direkte inn i hjernen – ta det med ro. En slik virkelighet anser jeg som svært usannsynlig.

I The Matrix samhandler figurene (som er koblet til systemet) sømløst med teknologi. Dette er kjernen av hva alle dagens bevegelsesteknologier har.

Ny teknologi gjør at vi kan samhandle, kommunisere og spille uten at vi tenker over skillet mellom oss og spillverdenen.

Peter Molyneux, sjefen for Lionhead Studios og primus motor for Kinect, har vist frem konseptspillet Milo. Hvor vi møter en digital gutt som gjenkjenner oss, måten vi snakker til han på og hvordan vi beveger oss.

(kommentaren fortsetter under videoen, den ble laget under NRKs gamle spillfane Spiller.no)

[nrkvideo videotype=”brightcove” videoid=”34982078001″ bildeurl=”https://p3.no/filmpolitiet/wp-content/uploads/2010/08/IMG_0543.jpg”]

Jeg møtte Molyneux under den nå nedlagte spillmessen Games Convention i Leipzig i 2008 – og hans visjoner var da det jeg vil kalle banebrytende.

Milo var ekstremt futuristisk da Molyneux først viste han frem, men på knappe to år er ikke dette lenger en fjern framtid.

Teknologien i sentrum

Tidligere i år deltok Molyneux på et av tenketanken TED sine konferanser, og han viste frem en nyere modell av Milo enn det jeg tidligere har sett.

Det endelig spillet hvor vi faktisk får møte Milo vil nok ligge langt unna visjonene til Molyneux, men selv ideene hans er ikke lenger urealistiske.

SE VIDEO: Molyneux viser Milo på TED

Teknologien som ligger i Nintendo Wii, Playstation Move og Microsoft Kinect gir ikke bare nye grupper mennesker muligheten til å oppleve spill – de bryter ned grensene mellom oss som mennesker og teknologi.

Hvordan dette vil utspille seg for fremtidens spillere kan jeg bare drømme om, og det er derfor jeg elsker spill som medium.

I dag starter spillenes gullalder, og jeg kan love deg vi går en eventyrlig fremtid i møte.

Se Tekno på NRK2 mandager og torsdag kl. 2130!

Hei! Les dette før du skriver en kommentar:
Vi vil gjerne ha engasjerte debattanter og setter pris på konstruktive bidrag til samtalen. Det er lov å være kritisk eller uenig, men hold deg til tema og vær saklig i dine begrunnelser (husk at det er lett å bli misforstått). Personangrep og trakassering er ikke greit - slike innlegg blir slettet. Vi vil også gjerne at du bruker ditt fulle navn når du kommenterer. Takk for dine bidrag, hilsen oss i P3 Filmpolitiet.