De to vennene Ilo og Milo møtes daglig i en magisk park for å nyte kjeks og te i hverandres selskap. Men for hver dag som går får parken nye og mer kompliserte geometriske egenskaper.
Dette stikker kjepper i hjulene for deres daglige sammenkomster, og det er nettopp her du kommer inn.
Les også: Anmeldelse av Raskulls
Tredimensjonal forvirring
Målet i ilomilo er enkelt og greit, å gjenforene de to vennene. For å fullføre hvert brett må spilleren navigere de to karakterene gjennom tredimensjonale omgivelser, til de endelig møtes ansikt til ansikt og feirer med sin søte lille seiersdans.
Spillets utfordring ligger delvis i de to vennenes ubeleilige startposisjoner, men også i fristende samleobjekter som kan plukkes opp for å låse opp galleriobjekter som bilder og lydspor.
Mekanismene er mange, men relativt tradisjonelle og ikke minst intuitive. I likhet med Blizzards klassiker The Lost Vikings til Super Nintendo, må du stadig hoppe frem og tilbake mellom de to figurene, og samarbeid er obligatorisk. Det er ingen tvil om at dette er et saktegående og rolig spill hvor du forholder deg til spørsmål fremfor reaksjon.
Du skal verken springe fort eller hoppe unna bomber og laserstråler, men tenke deg frem til og prøve ut ulike løsninger.
Underveis støter du på en rekke verktøy som statiske sprettebokser, transportknapper, og bevegelige kuber som kan fylle tomrom eller lage bruer. Dette blir plutselig mer komplisert i møte med spillets totalt fraværende respekt for gravitasjon, som gjør at man kan stå på alle sider av objekter, ved hjelp av strategisk plasserte røde tepper.
Gjenforeningsjobben blir plutselig en del verre, når den enes tak er den andres gulv og visa versa. I ilomilo er det din evne til å tenke tredimensjonalt som blir satt på prøve.
Velpolert og elskverdig
Det første som slo meg da jeg for første gang slo på ilomilo var den ekstremt gode kvaliteten på produksjonen. Stilen, musikken og ikke minst grafikken er sublim. Spillet har en søt og barnslig tone som samtidig er eksentrisk, og passer godt for alle aldersgrupper, barn som foreldre.
Vanskelighetsgraden stiger gradvis, men avhenger i stor grad av spillestil. Å arrangere møtet mellom de to vennene er ikke noe særlig problematisk, selv på de senere nivåene.
Skal du derimot i likhet med meg plukke opp hvert eneste samleobjekt må du etterhvert bruke signifikante mengder tid og hjernekapasitet.
ilomilo er et uhyre koselig spill, som det åpenbart ligger mye blod, svette og tårer bak. Det tar litt tid før vanskelighetsgraden er tilstrekkelig for et voksent publikum, men når en først har kommet så langt, er spillet godt balansert.
Jeg ble aldri sittende fast så lenge at det ble frustrerende eller kjedelig, og fikk samtidig utbetalt min lønn i form av små mentale egotripper.
Spillets formål og målgruppe kan virke noe uklart, men personlig tror jeg alle uavhengig av alder eller spillerbakgrunn vil elske de to krabatenes eventyr.
Les også: Anmeldelse av Echochrome II!
