Utmerkelser (fra engelsk: «Achievement»), slik vi kjenner dem i dag, dukket opp sammen med Xbox 360 i 2005. Siden den gang har de fleste plattformer og spill fått lignende systemer for å belønne spillere.
Så populært er konseptet at både store spillselskaper og små uavhengige utviklere har egne systemer. Nylig ble utmerkelser introdusert til både OnLive og Minecraft.
I følge Joystiq vil Electronic Arts lansere et system med permanente profiler til sine spill, som gjør at du kan samle poeng fra utmerkelser uavhengig av spillplattform.
Les: Ny spillmaskin fra Nintendo?
Over knappe seks år har spillutmerkelser sneket seg inn i våre stuer og soverom og blitt en del av vår spillhverdag. La oss bruke litt tid på ettertanke og refleksjon, slik at vi kan se nærmere på hvordan vi har adoptert, forkastet eller forhandlet fenomenet inn og ut fra våre liv.
Hva er achievements?
Utmerkelser er fastsatte mål fra spillutvikleren, som forholder seg til spillet og dets innhold uten å ha direkte påvirkning på historie eller resultat. Mens et typisk mål i spill vil være å beseire et ondskasfullt monster, handler spillutmerkelser om mål som ikke nødvendigvis påvirker fortellingen.
Det tidligste eksempelet på spillutmerkelser var det Activision som sto bak, til Atari 2600-konsollen. Her kunne du få fysiske belønninger, og kravene for å motta en premie var spesifikke poengsummer beskrevet i spillmanualen.
Fotograferte man tv-skjermen og sendte dette inn, ble man belønnet med en premie i form av et dekorativt lappemerke.
Anmeldelse: Swords & Sworcery – årets beste iPad-spill
Dagens utmerkelser forholder seg ikke til slike tungvinte metoder eller materielle belønninger, og de fleste som har vært borti et spill de siste seks årene vet omtrent hva en utmerkelse er og innebærer.
Noen ganger er det snakk om relativt ensdimensjonelle oppgaver som å skyte tusen fiender i hodet, eller å hoppe en viss lengde.
Men vi har også sett mer komplekse og humoristiske innslag som den velkjente «Little Rocket Man» fra Half Life 2.
Anmeldelse: Portal 2
Her må spilleren drasse rundt på en hagenisse gjennom nesten hele spillet, for å så plassere ham i cockpiten på en rakett like før take-off.
Utmerkelser som spilleridentiet?
Opprinnelig var jeg svært skeptisk til utmerkelser, og spesielt spillere som aktivt jobbet for å utføre dem. Jeg oppfattet disse spillerne som lavpannede og lettlurte, men etterhvert skulle jeg selv bli bitt av basillen. Etter en intensiv periode med økt konsollspilling sitter jeg igjen med et inntrykk av at utmerkelser er et helt greit konsept, som verken hjelper eller skader noe særlig.
Jeg er utrolig fascinert av hvordan enkelte spillere blir superhekta, mens andre tilnærmet ser på systemene som djevelens verk.
Les: Patapon 3
Spillforsker Mikael Jakobsson har gjennom sine studier av Xbox 360-brukere kommet frem til en kategorisering av spillere basert på deres forhold til disse utmerkelsene. Disse er casual, completist og hunter.
En casual har et avslappa forhold til utmerkelser og synes det er stas når beskjeden dukker opp, men oppsøker de ikke nødvendigvis denne belønningen aktivt.
Completist-kategorien er spillere som fanatisk samler på utmerkelser, men kun for bestemte spill. Dette er altså spillere som ikke nødvendigvis bryr seg om mengden, men som vil fullføre alle i de spillene som de virkelig brenner for.
Den sistnevnte kategorien hunters, er de som kun går etter poeng. De fullfører alt de kommer over, og er i noen tilfeller villige til å kjøpe barnespill, siden disse tilbyr enklere utmerkelser.
Det finnes selvfølgelig også spillere som totalt forkaster ideen om utmerkelser, og derfor boikotter fenomenet helt. Skeptiske stemmer som Ian Bogots fra Gamasutra ser eksempelvis på dette som et tradisjonelt lojalitetsprogram som spiller på vår stadige ønske om å hevde oss gjennom sosial status.
Les: Game of Thrones roses opp i skyene.
Selv forstår jeg utmerkelser som en innholdsillusjon skapt av spillutviklere, for å «lure» oss til å tro at spill har mer innhold enn de egentlig har.
Det betyr ikke at jeg aldri jakter på utmerkelser, og i ny og ne må jeg påminne meg selv om at det jeg driver med egentlig er meningsløst. Basert på Jakobssons kategorier ville jeg nok endt opp som en blanding mellom casual og completist.
Hva er ditt forhold til utmerkelser? Eller finnes det kanskje et enda bedre norsk ord for «achievment»?