Route Irish er en av mange filmer som skal få oss her hjemme til å forstå hva som egentlig foregår i Irak. Regissør Ken Loach og hans trofaste manusforfatter Paul Laverty vil gjerne fortelle det, men fokuserer heller på en historie om soldatvennskap og hevnlyst.
Etter at Fergie (Mark Womak) får bestevennen sin Frankie (John Birshop) hjem fra Irak i en kiste, bryter helvetet løs. Frankie jobber som leiesoldat i Irak, og skal visstnok ha blitt drept av i en «ulykke» på Route Irish, verdens farligste veistrekning som går mellom «den grønne sonen» og Bagdad flyplass.
Fergie tror ikke på historien han får servert om Frankies død, og han setter i gang sin egen etterforskning næret av utømmelige mengder sinne og dårlig samvittighet.
Det var nemlig Fergie som overbeviste kompisen om å ta det lukrative oppdraget i Irak.
Les også: Anmeldelsen av Hurt Locker
En historie om kompiser
Loach er en glimrende historieforteller, og han viser en soldat som er tydelig preget av alt han har opplevd. Det eneste Fergie har i leiligheten sin er en feltseng, en laptop og kista med tingene hans fra tjenesten sin. Han kunne like gjerne vært i Irak.
Det er kun Frankie som betyr noe for ham, noe som igjen viser hvor sterkt båndet mellom de to er. Fergie har for eksempel kopiert tatoveringen til Frankie, og har med dette sin bestevenns kones navn på armen. Jeg lar meg igjen overraske over hvor nært og uforståelig vennskapet mellom soldater kan bli.
Les også anmeldelsen av Generation Kill – tidenes beste krigsserie
Varierende skuespill
Etter hvert som historien går videre liker jeg helten vår mindre. Han blir kaldere, mer hensynsløs og handlingene hans blir stadig drøyere. Fergies etterforskning blir en besettelse, og han tar stadig større sjanser for å nå sitt mål.
Sammen med ham står Rachel, som etter hvert utvikler et noe småsadistisk forhold med Fergie. Mark Womak gjør en svært god rolle som den etterhvert småpsykotiske «etterforskeren», og jeg tror på ham hele veien. Andrea Lowe gjør en grei rolle som enke, men tilfører ikke historien noe annet enn et hysterisk kvinnfolk som bare tar masse plass.
Jeg liker hvordan Loach også i denne filmen tar med seg sitt varemerke, noe som vi ser i tilbakeblikkene til Fergie. Bildene er grovkornet og bleike, og opptakene av Frankie og Fergie som tenåringer sitter som støpt. Jeg får følelsen av at jeg får snoke litt i noen andres ungdomstid.
Les også: Anmeldelsen av Vals med Bashir
Hvor er spenninga?
Det som ødelegger for spenninga i filmen er det faktum at Fergie faktisk er en tidligere leiesoldat, en som lever av lyssky oppdrag av den farlige sorten. Jeg er jo ikke redd for at noe farlig skal skje med Fergie når han graver dypere i mysteriet og leter etter folk å skylde på.
Dette er fyren som har et fullt våpenskap, årevis med kamperfaring, og som gjerne tyr til vanntortur for å nå sine mål. Det blir litt som en Supermannfilm uten kryptonitt.
Loach er en stor motstander av krigen i Irak, og i Route Irish kritiserer han bruken av leiesoldater i krigen. Det er tydelig at han også kritiserer hvordan uskyldige sivile i Irak påvirkes av dette, men jeg er usikker på om moralprekenen når gjennom. Det er tross alt Frankies død som er fokuset i filmen.
Kanskje skulle han gitt filmen flere spenningsmomenter som kunne gjort Route Irish til en glimrende thriller, i stedet for en film som har blitt en grei blanding av en moralpreken og en henvtokt.
