Filmpolitiets Kortfilmpris 2011
  • Papegøye
  • Regissør: Marius Loftum
  • Prod.år: 2010
  • Opptaksformat: Digitalt
  • Lengde: 16 minutter

Lite kunne forberede Terje Braaten på akkurat dette. Det er uvanlig nok å motta ting mot sin vilje, fra vilt fremmede personer
– på kort varsel påprakket over telefon, midt på svarteste natta – uten å ha noen avtaler!

Men han så ikke denne komme.

Om filmen

“Papegøye har muligens en tendens til å padle i retning det litt humoristisk ladde farvann – skulle nesten tro at den er laget
ene og alene for moro skyld.

Dog dette treffer spikeren relativt direkte på hodet, er den også ment til å ta opp dypere temaer:

Spesielt ønsker den å skildre den typiske menneskelige skepsis ovenfor nødvendige, posetive forandringer i livet – som på deg selv
virker truende. Å dvele i sin egen komfortsone for lenge, kan til slutt bli en demon som må beskjempes.

Et realt kick er til slutt det eneste som kan få en person til annerkjennelsen i at det faktisk er noe i det gamle uttrykket “forandring fryder”.”

Om regissøren

Marius Loftum er en relativt fersk og uerfaren, samt lett forfjamset filmstudent, som har valgt å gamble på at hans idealistiske og halvt absurde idéer, kanskje en vakker dag i fremtiden kan komme til fungere som et slags levebrød.

Foreløpig dog, er det kun hans kjærlighet i forhold til filmens kunstform som driver ham. Han går for tiden på Film og TV 2 ved Westerdals School of Communication i Oslo.

Hvem eller hva inspirerer deg når du jobber med film?

– Dette er litt av en nøtt å svare på, da jeg ofte føler at jeg stiller meg selv det samme spørsmålet – noe jeg tror vi alle gjør støtt og stadig.

– Jeg tror jeg forsøker å la meg inspirere av alt ved livet jeg finner facsinerende. Alt fra samtaler, gamle minner, steder, hendelser jeg har opplevd eller fantaserer om, filmer eller andre verk – eller gjerne spesefikke personer.

– Jeg forsøker også ofte å huske hvordan fantasi fikk meg til å føle meg da jeg var liten, og hvordan det ofte reddet meg igjennom situasjoner som egentlig burde ha vært kjedelige. Enda en ting jeg inspireres veldig av, er alle som kan si at de har nådd en tilværelse der jobben er en lidenskap. Jeg beundrer alle som gjør akkurat det de har lyst til å gjøre. Alle som i alle fall har brukt i den ene sjansen vi alle vet vi har, til å stimulere sin indre ild, er personer jeg ser opp til.

Fortell om utfordringene du møtte under arbeidet med denne kortfilmen.

– Det er en stund siden nå, så jeg husker ikke presist hva jeg tenkte på tidspunktet – men jeg tror den største utfordringen under produksjonen var å forholde meg optimistisk igjennom prosjektet. Jeg tvilte på idéen, og trengte lang tid på å komme overens med den selv. Jeg slet også med å ta avgjørelser på ting – generelt (gruppesamarbeidet var fantastisk!).

Hvordan tror du livet er om ti år? Har du store ambisjoner?

– Jeg aner ikke hvordan livet er om ti år. Det er mulig jeg befinner meg i rennesteinen – men jeg våger meg på å håpe at fremtiden forhåpentligvis rommer noe som kan dra meg i en retning mot det punkt å kunne drive med noe jeg elsker som et finansholdbart levebrød.

– Jeg føler ikke noen umiddelbar trang til å forlate dette studiet, men jeg føler absolutt null trygghet i at det vil gå like bra hver gang. Derfor føler jeg et sterkt behov for å forsøke å holde tempoet oppe med meg selv, og fortsette i den retning jeg ønsker å gå – slik at jeg kan finne ut av om grunnen til at jeg skriver dette overhodet, skyldes hell eller ikke.