Eddie Morra er en alkoholisert og mislykket forfatter som fullstendig forandrer livet sitt etter han får tak i det som må være verdens kuleste dop.
Gjennom sin eks-svigerbror får han tak i en superpille som gjør at han klarer å ta i bruk hele hjernens potensiale.
Han lærer seg å spille piano på noen timer, snakker språk flytende etter å bare har hørt noen setninger, og rundjuler fem mannfolk etter minnet av Bruce Lee-filmer han så som liten.
Spennende utgangspunkt
Jeg liker utrolig godt utgangspunktet for filmen, og lar meg alltid fascinere av filmer som handler hva som skjer når vitenskap krysses med hjernens utrolige mekanismer.
Jeg blir gjerne med på Eddies ferd etter hvert som han oppdager hva denne pillen gjør med ham, og hvordan velter seg i kvinnfolk, penger, dyre biler og fantastiske fester.
Men etter alle morsomme fester kommer det en dag etterpå også, og den er som vanlig ganske kjip.
Det er andre der ute som vil ha tak i superpillene, og dette skaper et stressmoment jeg stort sett bare irriterer meg over.
Skuffelsen er stor nå den verste skurken viser seg å være en dum øst-europeisk lånehai som på sitt skumleste drar frem en skinnpung med torturredskaper vi alle vet han aldri kommer til å bruke.
Utover dette består stort sett Eddies utfordringer i å klare å holde på rusen og fortsette livet som supermann. Historien kommer med stadig nye utfordringer og hindringer for Eddie, uten at dette får noen store konsekvenser for ham. Slik blir det ikke spennende film av.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
Bedre som fyllesjuk
Bradley Cooper (The Hangover, The A-Team) gjør en god figur som bråkjekk lykkejeger med dyr dress og et sjarmerende smil, men med en gang han prøver å sett et intenst blikk i oss ser han bare tom ut.
Les også: Anmeldelsen av Hangover 1 og 2.
Her kunne James McAvoy, James Franco, Christian Bale, eller Leonardo DiCaprio gjort prestasjoner som hadde hevet filmen med flere terningkast.
I resten av filmen ramler Cooper rundt i New York like forvirra og sjaber som han var i The Hangover, noe han strengt tatt gjorde bedre i den filmen.
Les også: Anmeldelsen av X-Men: FIrst Class
Robert DeNiro er alltid et hyggelig gjensyn på film, og denne gangen som en av New Yorks mektigste investorer. Jeg skulle gjerne sett ham litt mer fryktinngytende og ruvende, for selv ikke han klarer å gi filmen nok brodd til å holde meg interessert. Abbie Cornish (Sucker Punch) spiller Eddies kjæreste, et pent fjes som tilfører filmen en spennende scene, men lite annet.
Les også: Anmeldelsen av Sucker Punch
(Artikkelen fortsetter under bildet)
Film for idioter
Jeg skulle ønske Eddie var mer nysgjerrig på hva som faktisk skjer med ham, samtidig som seeren gjerne kunne fått litt mer å tygge når det gjelder vitenskapen bak «superpillen» og de mange konsekvensene avhengigheten tar med seg.
Vi hadde også klart oss fint uten den slitsomme fortellerstemmen til hovedkarakteren som gir meg en følelse av at filmskaperne anser meg som en komplett idiot.
Det er også lenge siden jeg har sett en film som slutter så plutselig og uforløst, og det er ikke på den gode måten. Jeg fikk den samme følelsen nå som da jeg skrev stiler på ungdomsskolen og sluttet historien med «også våknet han og det hele var en drøm». Enten fordi jeg ikke gidda mer eller fordi tida rant ut. En kan jo bare spekulere i hva som var tilfellet her.
Limitless er en helt ok thriller som kan fungere på sommerdager der været svikter, men den mangler fortsatt mye av den intensiteten som gjør en thriller til en fantastisk filmopplevelse.
