Hvem er det som har ansvaret for å regulere hvilke spill barn har tilgang til? USAs høyesterett har konstatert at det ikke er staten.
I 2005 vedtok California en lov som forbød salg av spill til mindreårige. Loven, som enda ikke har trådt i kraft, ville forby salg av spill merket M for mature til mindreårige. På mandag slo USAs høyesterett ned på lovforslaget, fordi den bryter med grunnlovens paragraf om ytringsfrihet.
Høyesterett har dermed avgjort at spill skal likebehandles med blant annet film og litteratur, og dermed har de samme rettighetene når det gjelder sensur. I rettskjennelsen heter det at:
«Video games qualify for First Amendment protection. Like protected books, plays, and movies, they communicate ideas through familiar literary devices and features distinctive to the medium. And ‘the basic principles of freedom of speech . . . do not vary’ with a newand different communication medium.»
Den amerikanske høyesterettsdommen over Californias lov, er spikeren i kista for all lovgivning som innebærer forbud av spill i USA.
Det er likevel fortsatt lovlig for butikker å selv håndheve aldersgrensen på spill, noe som er vanlige retningslinjer for mange butikker som selger spill. Slik er det også i Norge.
Les også: Er spill som narkotika?
Viktig problemstilling
For spillentusiaster som meg selv, er det en stor seier at et land som USA endelig anerkjenner spill som den kunstformen det er. Det er likevel viktig å adressere problemstillingen med barn og voldsspill.
Barn blir utsatt for voldsinntrykk gjennom tv, film, tegneserier og bøker. Under rettsaken argumenterte California for at spill er mer skadelig enn disse mediene på grunn av at spill er interaktive.
De mener altså det er mer skadelig for et barn å trykke på noen knapper til fienden dør, enn det er å se en film om det samme.
Høyesterett mente det ikke var hold i dette argumentet, selv om det var litt uenighet innad blant de ni dommerne. I dag finnes det heller ikke nok materiale til at vi kan konkludere med at interaktive elementet i spill utgjør en forskjell i aggresjonsnivået hos barn, i forhold til når de ser en voldelig film, eller ser krig på nyhetene.
Les også: TV-serier dreper ikke.
Barn bør ikke esponeres
Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA), har gjort en rapport på sammenhengen mellom eksponering for medievold og aggresjon.
I rapporten konkluderes det med at det ser ut til å eksistere en viss konsensus om at visse forhold øker sannsynligheten for at aggresjon øker i etterkant av eksponering for medievold.
«Det vil si at rollen som eksponering for medievold spiller mer eksplisitt må ses i sammenheng med andre faktorer som kan tenkes å påvirke voldelig adferd, som forholdet til søsken og foreldre, jevnaldrende, sosialisering, lokalmiljø, isolasjon, eksponering for vold andre steder (for eksempel i hjemmet), overgrep, genetiske disposisjoner med mer.»
Rapporten konstaterer imidlertid også at det «er det vanskelig å konkludere både med hvorvidt medievold fostrer virkelig vold og i hvor stor utstrekning dette forekommer». Rapporten nevner ingenting om at spill er noe verre enn andre medier.
Når det kommer til hvem som sitter med ansvaret for hva barn eksponeres for, så mener også jeg at det ikke er staten sin oppgave å regulere dette. Her er det foreldre som må ta ansvar.
Mange mener det er naivt å tro at foreldre kan ha kontroll over alt barna ser på tv, eller hvilke spill de spiller. I min mening har foreldre plikt til å sette seg inn i alle aspekter av sine barns hverdag.
Bli med barna dine ned i tv-stua og spill med dem! Ha en aktiv rolle, slik at du kan forsikre at ditt barn får sunne medievaner.