- Hvem er Hidetaka Miyazaki?
- Japansk spillutvikler
- Beryktet for sine vanskelige spill
- Fikk et internasjonalt gjennombrudd med spillet Demon’s Souls
- Aktuell med Dark Souls, en spirituell oppfølger til hans forrige spill
Nei, du vil ikke hate Dark Souls fordi det er et dårlig spill. Du vil ikke hate spillet fordi det er kjedelig. Du vil hate det fordi du blir så eitrandes forbanna på spillet.
La meg ta deg med til kvelden jeg spilte Dark Souls for første gang. Jeg advarer mot sterkt språk.
Mørk til sinns
Høsten har festet grepet sitt, over Trondheim duver mørke skyer mens kraftige vindkast pisker regn i ansiktet mitt. I baggen har jeg tatt med meg en sniktittutgave av Dark Souls.
Spillet (som på komisk japanskengelsk uttales: Dāku Souru) er en spirituell oppfølger til Demon’s Souls, et spill som ble lansert under radaren i fjor. Likevel trykket mange miljøer det uvanlige spillet til sitt bryst, og hyllet det for å være nådeløst vanskelig.
Et vindkast tar tak i en eldre dames paraply, mens jeg på min vei igjennom Trondheim gater husker tilbake til frustrasjonen jeg opplevde da jeg spilte Demon’s Souls.
Mannen bak, Hidetaka Miyazaki, må være et rasshøl tenker jeg for meg selv. Bare en sadist lager et spill som dette.
I mitt stille sinn håper jeg at Miyazaki har blitt mildere, at han ønsker å treffe et bredere internasjonalt publikum, at hans nye spill ikke vil gjøre meg fly forbanna.
Starten på eventyret
Et øyeblikk senere; den eldre damen jager paraplyen sin nedover gata, mens den danser i vinden. Da innser jeg at jeg selvsagt tar feil, denne kvelden vil bli fylt av godt gammeldags spillsinne.
Hjemme i sofaen, kaffe i koppen, notatblokka på bordet, Dark Souls på skjermen. Alt er klart.
En lang introduksjonsvideo forteller at verden er i trøbbel, ting er virkelig fu**ed up. En ukjent sykdom herjer verden og halvdøde mennesker blir kastet i store fengsler, eller asyl, for å dø. De kan ikke risikere å spre smitten.
(artikkelen fortsetter under bildene, trykk for stor versjon)
Neste steg i spillet er å lage en figur, jeg kan velge mellom flere klasser. Kanskje en paladin, eller en warrior? Jeg ender med å skape ‘Rune the Sorcerer’, han kan nok gjøre vei i vellinga. Så forsøker jeg å endre ansikt og kroppsform, uten at det hjelper særlig. Fantasi-Rune ser ikke veldig kjekk ut. Figurskaperen i Dark Souls var kanskje god for ti år siden, ikke i dag.
Menyene ser også ut som om de er ti år gamle, har spillregissør Miyazaki vært låst inne de siste åra?
Kanskje det, spillet startet med at min trollmann (sorcerer) våkner i et asylfengsel. Låst inne på en celle, men plutselig dukker en mystisk ridder opp og kaster ned et lik.
En, to, tre, SPLATT
På liker finner jeg nøkkelen til døra, og jeg sniker meg forsiktig ut i korridoren. Jeg går med forsiktige steg videre, gjennom gittrene på de andre cellene ser jeg zombielignende figurer ligge med utstrakte armer. Armene vil ha tak i meg.
En distinkt følelse av ubehag skyller over meg. Hvor er jeg? Hva har skjedd? Hvorfor slapp jeg fri? Hvem er den mystiske mannen?
Jeg utforsker videre, og ekspederer noen zombieaktige mennesker som forsøkte å gi meg en klem.
LES: Sjekk ut disse animeseriene – hvilken er din favoritt?
Dark Souls er et rollespill, hvor du kontrollerer din figur i tredjeperson bakfra. Kameraet følger tett på spillfiguren, noe som skaper litt problemer i de mange trange gangene du beveger deg igjennom. Likevel er det overraskende lett å sikte på fiender.
(artikkelen fortsetter under traileren)
Kampsystemet gir meg tilgang til et lett angrep, og et tungt angrep, med den lille kniven min. Jeg svinger den rundt i panikk i det jeg blir overrumplet av en ny zombie, men også han er kjapt ekspedert.
Phew, so far so good. … … SPLATT! DU ER DØD!
Spillet forteller meg at jeg er pannekakeflat, og jeg begynner på nytt rett i nærheten av det jeg døde.
ANMELDELSE: Gears of War 3 – testosterondampende actionspill
Dark Souls er nemlig litt snillere enn Demon’s Souls på ett punkt, du behøver ikke lenger å starte HELT på starten av brettet når du dør. Ved hjelp av leirbål kan du fylle opp helse, og få deg et nytt lagringspunkt.
Prøv igjen
Igjen går jeg inn i rommet hvor jeg døde. Et tomt kirkeaktig lokale, hvor det er høyt under taket. Med nysgjerrige øyne ser jeg hvordan rommet er ødelagt, møblene er nærmest revet i stykker.
SPLATT! DU ER DØD!
F*** da, hva er det som foregår? På nytt står jeg foran leirbålet. På nytt forsøker jeg meg inn i rommet. Jeg rekker knapt å registrere at et troll ramler ned fra taket, før hjertet slår så raskt at legen min ville vært bekymra.
(artikkelen fortsetter under bildene, trykk for stor versjon)
Etter et par fåfengte forsøk på å unngå trollet, og den store klubben, får jeg endelig inn et slag på kjempen.
«You hit for 1 damage» – helsa til trollet går ikke synlig ned. Et slag til går inn, denne gangen et kraftig angrep med R2-knappen. «You hit for 2 damage».
SPLATT! DU ER DØD!
F***!
SPLATT! DU ER DØD!
GRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRR!
SPLATT! DU ER DØD!
AAAAAAAAAAARRRRRRRRRRRRRGGGGGGGG!
SPLATT! DU ER DØD!
… Hidetaka Miyazaki, jeg hater deg. Jeg hater deg fordi du på en forskrudd måte tvinger meg til å prøve igjen, og igjen, og igjen. Du tvinger meg til å oppleve en sterk følelse av sinne, rettet mot meg selv fordi jeg ikke klarer utfordringene du har laget til meg. Jeg hater deg fordi spillet ditt holder meg fast, enda jeg ikke vil spille mer.
Jeg elsker deg for den følelsen av EPIC WIN (oversatt fra nerdespråk: en ekstra stor seier) som kom da jeg endelig klarte å ta knekken på det forb***a monsteret.
Til slutt (etter over 17 dødsfall) klarte jeg å komme meg videre. For en følelse, for en seier, hele kroppen feiret med adrenalin. Forsiktig tar jeg et skritt videre, hva lurer rundt neste sving i dette farlige asylet?
SPLATT! DU ER DØD!
…
Dark Souls kommer til Xbox 360 og Playstation 3 den 7. oktober.