En kunstnerisk visjon med røttene langt inn i spillhistorien kombineres med hjernetrim i en indieutgivelse du bør bite deg merke i.
Fez er tilsynelatende et helt vanlig plattformspill i to dimensjoner.
Sannheten er at både du, og hovedpersonen Gomez, må legge hjernen i bløt for å forstå og løse alle utfordringene i dette sjarmerende eventyret.
Sterk nostalgitrend
Spillet har vært i produksjon helt siden 2007, etter hvert som utviklingen gikk fremover vokste også interessen rundt spillet. Allerede i 2008 vant Fez prisen «Excellence in Visual Arts» under Independent Games Festival – eller på klønete norsk: «Fortreffelighet innen visuell produksjon» – og det er lett å konstatere at prisen er vel fortjent.
Brettene er pepret full med referanser til spillhistorien, og det grafiske uttrykket er en rendyrket hyllest til 8-bits nostalgien (som for øvrig er veldig populær i disse dager).
Fez klarer å kombinere dette gamle visuelle uttrykket med moderne spillelementer. Det er nemlig ikke slik at spillverdenen er flatt som et papirark.
Gomez lever i en flat verden, men en dag skjer det noe. Han får evnen til å skifte perspektiv.Ved å trykke på avtrekkerknappene foran på kontrolleren kan du bytte mellom fire perspektiv i spillet.
(anmeldelsen fortsetter under traileren)
Når verdenen roterer rundt, endrer den karakter. Lik spill som Echochrome blir lek med perspektivet helt nødvendig for å komme deg igjennom brettene.
Spillet er kjærlig designet slik at det alltid er utfordrende, uten å være for vanskelig. Klarer du ikke å vri om hjernen din til å følge de forskjellige perspektivene vil du ha vanskelig for å komme særlig langt.
Gomez blir alltid plassert i forgrunnen når spillet roterer rundt aksen til et nytt perspektiv, men om du tilfeldigvis ender opp bak en bygning eller noe lignende skjer det ofte at du ramler rett ut av brettet. En litt irriterende småfeil, som ikke legger en sterk demper på spillgleden min. Det er nemlig slik at du har uendelig med liv, og ramler du ut av brettet kommer du rett tilbake til der du ramlet ned fra.
ANMELDELSE: Echochrome II – minimalistisk lek med dimensjonene
Utfordringen er med andre ord ikke å overleve spillets mange farer og mysterier, men å løse de dimensjonale gåtene.
God hjernetrim
Men hva er det som er historien spør du kanskje? Den er så oppskriftsmessig (nostalgisk?) at den nesten er ironisk. En gammel mann ber deg møte ham, han vil fortelle en hemmelighet: «Verdenen rundt deg er ikke slik du tror».
Det er uorden i systemet og for å gjenopprette balansen i universet må du samle inn små lysende kuber.
Samler du ikke inn alle står hele verdenen i fare for å kollapse inn på seg selv, dermed er det bare å sette i gang jakten.
Utfordrende og litt uoversiktlig
Stadig satte brettdesignet meg på prøve. Flere ganger måtte jeg reise tilbake til et tidligere brett for å se det hele fra et nytt perspektiv, og jeg følte at spillet gav meg en helt perfekt utfordring. Det er ikke for vanskelig, det er ikke for lett.
Det som er vanskelig er å navigere rundt på verdenskartet. Etter hvert som du tilbakelegger nye brett og verdener kan du reise mellom disse med et merkelig teleporteringssystem. Problemet er at det ikke er helt intuitivt å forstå hvor du havner.
Verdenskartet er også uoversiktlig, og det er lett å hoppe forbi viktige brett om du ikke følger nøye med – dermed må du påregne en del reising igjennom brett du har spilt tidligere.
Uten å avsløre mer, kan jeg og si at historien (til tross for sitt oppskriftsmessige utgangspunkt) både lurte og overrasket med flere ganger. Mange spill i dag peker nese til spillhistorien, og lar fortellingen bryte barrieren mellom fiksjon og virkelighet. Dette spillet er intet unntak, og viser samtidig til moderne fysikk og kvantemekanikk (for mer informasjon om dimensjonsteori klikk her, ekstern lenke).
Fez er årets hittil beste og mest sjarmerende plattformspill.
Spillet er foreløpig kun tilgjengelig via Microsoft sin netttjeneste på Xbox 360-konsollen, prisen er 800 poeng.
