Dirt:Showdown
  • Dirt: Showdown
  • En spin-off-tittel i Dirt-serien, tidligere kjent som Colin McRae Rally.
  • Xbox 360, Playstation 3 og PC.
  • Kommer ut i norske butikker 24. mai.

Helt siden 1998 har Colin McRae Rally, også kjent som Dirt, opparbeidet seg en stor fanskare blant tilhengere av realisme.

Da Dirt 3 begynte å lene seg mot arkadeopplevelsen ble fansene naturlig nok opprørt, og utgiveren Codemasters måtte finne ut hvordan de kunne tiltrekke nye spillere, uten å miste de gamle.

Løsningen er Dirt: Showdown. En adrenalinfylt potpurri av biltyper og konkurranseformer for den mer trivielle datasjåføren.

Det ene minuttet moser du motstandere med en hot rod-bil med flammer på panseret, og det andre drifter du for livet med en høyst moderne rallybil.

ANMELDELSE: Dirt 3 – Imponerende spillbarhet!

Som å ralle rundt i GTA

I sniktitten var det totalt 5 moduser, som kan deles inn i tre hovedkategorier. Vanlige “førstemann til mål”-race, stuntrace hvor man må drifte og lage smultringer, og sist men ikke minst arenaer hvor total ødeleggelse er meningen med livet.

Den første tanken som slo meg da jeg satt i mitt første race var at kontrolloppsettet både var stramt og intuitivt. Fra første sekund hadde jeg total kontroll over gass, nitro, brems og håndbrekk, og følelsen var dessuten veldig god.

Har du førersertifikatet fra Grand Theft Auto 4 er du allerede en mester i Showdown.

Vanlige løp er veldig arkadeorienterte og handler stort sett om å administrere nitroen som gir deg superfart best mulig. Denne kommer gradvis tilbake av seg selv, men hvis du vil ha et kjapt påfyll er det bare å krasje i en motstander.

Selv om løpene fant sted overalt i verden, var de tilgjengelige banene vanlige asfalterte arenaløyper som ikke gjorde noe særlig ut av seg. Unntaket var Miami, hvor banen hadde hopp med pyroeffekter, og var satt til et livlig urbant strøk.

Hver konkurranseform har bestemte biltyper som egner seg mest, og slik som i alle andre spill handler det om å tjene inn penger til bedre biler og oppgraderinger.

(sniktitten fortsetter under bildet)

Det er en fornøyelse å ta del i vanlige løp. Kontrollene er meget gode og fartsfølelsen sitter som et skudd. (Foto: Codemasters)
Det er en fornøyelse å ta del i vanlige løp. Kontrollene er meget gode og fartsfølelsen sitter som et skudd. (Foto: Codemasters)
Destruction Derby og bilsumo

Når man ikke konkurrerer om å komme først til mål, er det styrke og strategi som teller.

I modusen rampage handler det om å mose flest mulig biler før tiden går ut. I knockout (car sumo) skal man derimot dytte andre biler av en plattform flest mulig ganger.

Hvis man selv blir satt ut av spill, blir man straffet i noen sekunder før man på ny blir kastet inn i det med en flunkende ny bil.

Her handler det om å velge tunge biler med sterke motorer som kan påføre mest mulig skade, og samtidig bite fra seg hvis noen prøver seg. Kollisjonene gir mer poeng desto hardere du treffer, og aller mest hvis du står bak det endelige nådestøtet.

ANMELDELSE: Twisted Metal – Helsprøtt bilspill fullt av gladvold og kaos.

Første gangen er dette veldig morsomt og tilfredsstillende, andre gangen er det ganske morsomt, men etter den tredje, fjerde og femte gangen er det lite igjen av den trivielle underholdningsverdien.

I vanlige løp er det tydelig og klart hva som er bra kjøring. Nitro og full gass i rette strekninger, og håndbrekksmanøvrer i skarpe svinger. Kjører man godt, gjør man det godt.

I rampage og knockout føles det som om tilfeldighetene råder. Runder hvor jeg selv mener at jeg har gjort det skikkelig bra ender jeg opp med sisteplassen, og nølende møkkakjøring uten mål og mening er til tider gull verdt.

Dette fører til at man heller starter runden på ny, enn å prøve å rette opp i en dårlig start. Kanskje fire-fem biler hoper seg opp til en mega knockout denne gangen?

(sniktitten fortsetter under traileren)

Når dessert blir hovedrett

Personlig setter jeg veldig pris på at Codemasters har valgt å opprette en egen serie for å holde hovedserien ren og realistisk, men hvorvidt bilspillentusiaster virkelig sulter etter et trivielt partyspill er jeg usikker på.

Det jeg har sett av Dirt: Showdown har holdt et høyt nivå når det kommer til kjørefølelse, lyd og grafikk.

Musikken er stort sett god og variert med alt fra harry, men effektiv rock ‘n’roll, til nu metal som gir en følelse av at liv og død står på spill.

I den endelige versjonen håper jeg vi får større variasjon i miljøene, med flere kule hinder og lokasjoner.

Dette er dog med grunnlag i en veldig begrenset sniktitt med kun 5–6 tilgjengelige baner og biler.

Jeg håper også at kollisjonsbanene får en mindre rolle enn i sniktitten. De er greie i små doser, men som hovedrett er de litt for mettende.

Hva er ditt forhold til Dirt-serien? Og hva slags forventninger har du til Dirt: Showdown?